ABC Nyheter

Lokaldemokratiet er for tiden nesten fri for politikk. Ingen livgivende konflikter, spenstige motsetninger eller ulike prioriteringer som kan gi en hardt tiltrengt vitaminpille. Den politiske arena er tømt for innhold. Kommunene har blitt serviceinstitusjoner i velferdsstatens tjeneste. De profesjonelle og administrasjonen produserer tjenestene og styrer servicebutikken. Velgerne er brukere og er bare opptatt av markedets tilbud på tjenester, priser og kvalitet.

Politikerne er torghandlere som overbyr hverandre. Tilbyr mer av de samme varene og noen nye( les nye tjenester). Valgprogrammene minner om reklameplakater på et stormarked. Partiene har få medlemmer, liten aktivitet og styres av et tynt sjikt av yrkespolitikere.. Fremdeles bygger de lokale partilagene på en forestilling om en helhetlig ideologi som skal styre deres lokalpolitiske aktivitet. Forvitringen i organisasjonen er like langt framskredet som i partiene. Ikke rart da at det er revnende likegyldig for velgeren hvem det er som legitimerer den politiske arena.

Det er flere mulige forklaringer på den sviktende interessen for vårt folkestyre; for sterk sentral styring, for lite kontakt med velgerne mellom valgene og for dårlig informasjon om kommunenes virksomhet. Hovedforklaringen tror jeg imidlertid ligger i det som tidligere er nevnt, tjenesteproduksjonen fortrenger politikken. Enkeltsakene fortrenger ideologien.

At det akkurat nå er sviktende interesse for det lokale demokrati, liten valgdeltakelse, få som vil ta på seg politiske verv og mange som trekker seg etter en periode i kommunepolitikk, kan være et forbigående fenomen, men kanskje også et varsel om at lokalforvaltningen for tiden gjennomgår betydelig endringer. Kommunestrukturen er satt under debatt. Søkelys settes på et svulmende offentlig byråkrati, og en ny politikerrolle er under utvikling.

Det har de siste årene vært mange forslag til økt interessen for vårt folkestyre Alt fra loddtrekning av politikere, direkte valg av ordførere, elektroniske valg, senkning av stemmerettsalderen for å nevne noen.  

Forskningen har ikke til nå gitt oss mye hjelp Den har stort sett stadfestet det vi vet fra før, og representerer ingen ny viten for å ta tak i det som eventuelt er problemene i dagens kommuneforvaltnning.

Men med henblikk på den nye strukturdebatten som er satt i gang, burde man i det minst koste på seg en kommunal maktutredning for blant annet å svare på følgende spørsmål: - Hvem er det som i dag styrer norske kommuner i dag? –Hvordan er de faktiske maktforholdene i kommunene? –Har vi et reelt folkestyre?