ABC Nyheter

Jeg hadde noen timer til overs og gikk inn hos Tanum på Karl Johan. Her fant jeg Herman Willis bok: «Tilværelsens utlendinger». Jeg stod der og bladde og bladde en times tid. Og det virket jo litt småkoselig med disse to gamle marxistene Dag Solstad og Kjartan Fløgstad og initiativtageren Herman Willis. Gutta har sjekket inn på lukseriøse hotel Adlon (hotellet hvor Michael Jacksom lot babyen sin dingle utenfor vinduet for noen år  siden - og Solstad så det!) og har satt seg til å diskutere (med opptaksutstyr) på hotellrommet og etter hvert rundt omkring på et par kafeer - bl.a. på Litteraturhuset i Fasanenstrasse i gamle Vest-Berlin (Adlons concierge hadde reservert bordet for Feinschmeckerne).

Grunnen til at jeg begynte å bla i boken var at jeg i innledningen så navn på forfattere som Stefan Zweig, Erich Kästner og Bertolt Brecht (som hadde sittet på Romanisches Cafe, som er borte for alltid). Dette er jo navn som opptar meg, men utover i boken fant jeg lite til dem. Derimot var der masse om Fremskrittspartiet og norske rasister, om språkstrid, om mat, om nordmenn i utlendighet og utlendinger i Norge. Jeg hadde tid denne formiddagen, og det var for så vidt litt underholdende å følge replikkene, slik det ville vært det om jeg hadde sittet på kafé med nesten hvem som helst som har lest noen bøker. Likevel var der noen setninger som fikk meg til å ta opp skriveblokken. Damen på Tanum så ikke ut til å irritere seg. Hun virket bare vennlig og forståelsesfull.

Først var det om holocaustmonumentet i Berlin:

Det er Solstad som snakker:

- Jeg har ikke noe imot selve minnesmerket, tvert imot, men det er helt feil å ha det her i Berlin. Det burde vært reist i Nürnberg, en by man får si har sluppet ganske billig unna. I Berlin var det jo til dels sterk motstand mot nazismen, og en stor del av byen (etnisk tyske) befolkning havnet i konsentrasjonsleir. Og ikke minst fordi Berlin har et svært fint jødisk museum fra før, kunne man godt lagt dette minnesmerket på et sted der opphavet og ansvaret har en tydeligere plass? (Tilværelsens utlendinger s. 43) 

Jeg tror monumentet er viktig. Det er mulig at gjestene på Adlon kan få champagnen i vrangstrupen når de ser dette gigantiske anlegget av sarkofagliknende formasjoner. Men jeg nekter å tro at det ikke gjør inntrykk. Har man gått forbi noen ganger så husker man, og man er overveldet og glemmer ikke mer. Det burde være nok å minne om Wannsee-konferansen hvor man 20. januar 1942 i Berlin bestemte seg for jødenenes endelikt. Berlin vil nødvendigvis alltid være knyttet til jødenes utryddelse, uansett hvor mye mer delaktig resten av Tyskland og det øvrige Europa var. Det er imponerende at holocaust monumentet ligger akkurat hvor det ligger. Tyskland har et stor ansvar i forhold til dette. Og hovedstaden Berlin er seg sitt ansvar bevisst.

I samtalene er man også innom Fløgstads roman «Grense Jakobselv». Her har Fløgstad påpekt det faktum at mange nazister tilhørte det tyske borgerskap og den velutdannete elite. Jeg undrer meg over at dette framstilles som en nyhet. Dette har sjokkert meg siden jeg begynte å lese om nazismen på 70-tallet. Siden den gang har jeg forstått at utdannelse krever dannelse. Og at dannelse handler både om etikk og moral. Helst mest det.

Solstad skulle gjerne sett ansiktet til Heidegger under massakrene på jøder i Litauen. Og han ville gjerne spurt samme mannen hvor han var under Krystallnatten? Den gamle marxist er blitt tenksom. Senere i samtalen sier Solstad: «Dersom jeg hadde vært en av dem som så et nazistisk samfunn utvikle seg, tror jeg ikke jeg ville blitt stående igjen som en av dem som sa ifra. Jeg er temmelig sikker på at jeg ikke ville sagt ifra. Så mye kjenner jeg meg selv». Dette blir litt pinlig og trist lesning. Hvorfor gir Solstad seg? Trenger vi da hans bøker? Hva skal jeg med dem? Forfatteren uttaler et sted at han ikke behøver å være politisk i sine skriverier. Det er det andre som klarer mye bedre enn ham selv. Carsten Jensen for eksempel. Jeg tviler på om Solstad ville vært i stand til å skrive som Cartsen Jensen. Jeg tror Solstad er for jålete, makelig og feig. Han gir meg det inntrykket; jeg håper jeg tar feil.

Jeg avslutter her min tjuvtitting inn i en bok som har valgt Berlin som bakgrunn. Ja, hvorfor ikke Berlin? Det er jo så mange som koketterer med Berlin i disse dager. Og jeg hadde heller ikke åpnet boken om jeg ikke hadde visst at samtalene til dels foregikk i Berlin.

Der var forresten en linje til jeg noterte i min lille bok;

Solstad det også: «jeg er glad jeg ikke har tilgang til internett. Det jeg hører om hva som står der, er så ille at jeg ikke orker å tenke på det». Solstad er i tillegg ikke i tvil om at internett ville vært et skrekkelig våpen i hendene på nazistene på 30-tallet. De ville klart å uttrydde hver eneste jøde i hellig harme. Han mener vel noe sånt som at hatbølgene fra den gemene hop ville vært så overveldende på nettet at hver eneste jøde ville blitt avslørt. Jeg tror jeg er sterkt uenig. Internett viser seg, uansett hvor mange slagord den frambringer «fra anonyme fjompenisser» (sitat Herman Willis), som et mektig våpen for å avsløre maktmisbruk og overgrep.

Mitt møte med de tre herrer i en bok hos Tanum på Karl Johan var for så vidt hyggelig. Jeg fikk slått i hjel en time og jeg ble minnet om noen gode møter jeg har hatt i lag med venner, gjerne i kombinasjonen diverse vinflasker, samt god mat. Det ble som å bla i en gammel dagbok eller minnebok. Greit nok, men Solstad har et poeng når han sier at Carsten Jensen kunne klart dette mye bedre. Hvorfor må Fløgstad og Solstad diskutere politikk når det egentlig bare er noe helt annet de tenker på? Et bedre måltid for eksempel. I epilogen gikk da også de dannede herrer til bords. Til kalvestek og vin. Velbekomme!