ABC Nyheter

Øystein Sørensen: Drømmen om det fullkomne samfunn.  Fire totalitære ideologier – én totalitær mentalitet? (Aschehoug. 295 sider).

«Første verdenskrig betydde et sammenbrudd for en naiv liberal-demokratisk fremtidstro. [- - -] Store deler av den etablerte verden brøt sammen», skriver professoren.

«Første verdenskrig og den russiske oktoberrevolusjonen markerer avslutningen på en epoke i menneskehetens historie og begynnelsen på en helt ny epoke – en epoke som ikke minst ble (og blir) preget av totalitære regimer og bevegelser. [- - -]

Sammenfattet var tiden rundt og etter første verdenskrig en krisetid, en tid der gamle sannheter og etablerte institusjoner brøt sammen. En tid med (til da) uhørt brutalitet og systematisk terror. En tid preget av usikkerhet, av økonomisk og sosial uro.»

Professoren kommer med det han kaller et løst og foreløpig forslag til distinksjonen mellom det autoritære og det totalitære:

«Autoritære regimer er politiske diktaturer av ulike slag. De krever at innbyggerne er lojale og forbyr all opposisjon. De kan være meget brutale, med en utstrakt bruk av statlig vold og terror mot regimets motstandere. Men hvis innbyggerne oppfører seg lovlydig og er lojale mot makthaverne, så vil autoritære regimer i regelen være fornøyd. [- - -]

Totalitære regimer har naturligvis mange likhetstrekk med autoritære. Men de er langt mer ambisiøse. De er erklært revolusjonære og vil skape noe helt nytt. De er ikke fornøyd med at innbyggerne er lojale, i betydningen lovlydige, men krever aktiv oppslutning om et felles og altomfattende mål og driver aktiv massemobilisering på en rekke nivåer for å skape slik oppslutning. [- - -] Totalitære regimer kan meget vel preges av omfattende statlig voldsbruk og brutalitet. [- - -]»

Det blir pekt på at det er et grunnleggende trekk ved hele totalitarismebegrepet at totalitære regimer oppsto i en helt bestemt historisk situasjon, med bestemte kulturelle, teknologiske og andre forutsetninger.

«Den italienske fascismen som politisk bevegelse og ideologisk strøming hadde en helt spesiell tilnærming til totalitarismebegrepet. Vi finner ikke noe lignende hos marxistiske teoretikere og heller ikke i nasjonalsosialismen eller islamismen. [- - -]

Hvis vi oversetter fra 1840-årenes hegelianske (og noe obskure) språkbruk til en noe mer moderne språkbruk, kan vi fastslå at kommunismen både forutsatte og fremmet globalisering. [- - -]

I den nasjonalsosialistiske tankeverden lå det et tungt element av sosialdarwinisme. Tilværelsen var en kamp mellom raser, og den sterkeste hadde rett. Nasjonalsosialismen var gjennomført kollektivistisk, og de overordnede kollektivene var menneskeraser. [- - -] Fellesskapet skulle styres av en utvalgt elite, med en maktfullkommen fører i spissen. [- - -]

Eksiliraneren Mehdi Mozaffari, professor i islamske studier ved Universitetet i Århus, vil definere islamisme slik: '[. . .] en religiøs ideologi med en holistisk forståelse av islam og med det endelige mål å erobre hele verden ved hjelp av alle midler.' [- - -] Om man ser på bruk av virkemidler, er det ikke uvanlig å operere med moderate og radikale/revolusjonære islamistiske strømninger. [- - -]

Det er vanlig å tidfeste startpunktet for moderne islamisme til 1928, da Det muslimske brorskap ble stiftet i Egypt. [. . .] Et annet organisatorisk gjennombrudd var dannelsen av det politiske partiet Jama'at Islami i Britisk India i 1941. Men det store politiske gjennombruddet for islamismen som ideologi var Khomeinis revolusjon i Iran 1978-79. [- - -]

Helt allment kan vi antyde at alle de fire ideologiene gjennom sine idealsamfunn tilbyr en full pakke. De vil dekke alle aspekter av menneskelivet. [- - -]

[. . .] den totalitære tenkemåten skiller seg fra de fleste andre tenkemåter ved at målet er så overordnet, så styrende, at det i seg selv og uten forbehold legitimerer ethvert virkemiddel. Selv de mest ekstreme, bare de blir vurdert som hensiktsmessige. Som Ottar Dahl har formulert det, i forsiktige, men presise ordelag: 'Den sterkt engasjerte målorientering i denne type ideologi disponerer generelt for en utstrakt frihet i valg av midler i politisk praksis, f.eks. ved bruk av vold og terror.'

Det er i et slikt perspektiv vi kan vurdere politiske bevegelser som har ytterliggående, totalitære mål, men som vil avstå fra ekstreme – forstått som voldelige eller terroristiske – virkemidler. Det gjelder eksempelvis en bevegelse som det islamistiske Hizb ut-Tahrir. Den foretrekker i utgangspunktet ikke-voldelig politisk virksomhet. Men bevegelsen er uttalt revolusjonær, og det er uklart hva dens perspektiv om en fredelig revolusjon, et 'blodløst kupp', i land med overveiende muslimsk befolkning egentlig skal bety.

Enda viktigere i denne sammenheng er at Hizb ut-Tahrir betrakter væpnet jihad som en plikt for alle muslimer, og da er jihad vel å merke ikke å forstå som en ren forsvarskrig. [- - -]

Lignende betraktninger kan man foreta for en rekke andre totalitære bevegelser – islamistiske og andre. [- - -] De, eller i det minste deler av dem, kan bli mer pragmatiske av å delta i demokratiske politiske prosesser. [- - -]

Det er nok av eksempler fra moderne totalitære regimer på at noen kan se ut til å betrakte voldelige virkemidler som et mål i seg selv. Det er i det hele tatt fristende å antyde at spesielle mennesketyper har en tendens til å søke seg til bevegelser med et positivt forhold til voldsbruk – særlig når bevegelsene har politisk makt. Men også i bevegelser uten politisk makt kan man forestille seg at det kan finnes selvforsterkende mekanismer knyttet til voldsbruk: Bruk av vold og terror kan tiltrekke typer som gjerne vil utøve vold og terror. [- - -]

Moderne samfunn er blitt sekularisert. Men sekulariseringen har skapt et åndelig tomrom hos mange mennesker. Tomrommet vil formodentlig være spesielt merkbart i krisetider. Totalitære ideologier kan fylle mye av den rollen som tradisjonelle religioner har spilt. [- - -]

Og alle fire totalitære ideologier er imot det liberale demokratiet og dets politiske hovedstrømninger.

Et påfallende trekk ved fiendebildet i totalitære ideologier er at konspirasjonsteorier forekommer hyppig. [- - -]»

Anmelderen mener at påpekningen om totalitære regimers oppkomst i en helt bestemt historisk situasjon, med bestemte kulturelle, teknologiske og andre forutsetninger, fortsatt har full gyldighet. Vi bør være klar over at selv et velutviklet demokrati må ha sine frihetsbegrensninger og til dels strenge straffereaksjoner (ikke vold - NB!), simpelthen i rent selvforsvar.

Et samfunn hvor det er fritt frem for alskens lyster og drifter, vil uvegerlig komme hardt ut å kjøre. Blir det i frihetens navn betenkelig mye sikksakk på utslagsgivende områder, kan det føre til meget alvorlige forhold. Dominoeffekten av enkelte vedtak kan i verste fall gi anledning til at noen griper makten under henvisning til nødtvungen unntakstilstand. En unntakstilstand kan virke betimelig og få ganske stor tilslutning. Men en totalitær ideologi kan benytte situasjonen til å bite seg fast i de samfunnsbærende innretninger, med sikte på en fullstendig maktovertagelse.

Det må erkjennes at demokratiet i visse tilfeller kan være skyld i sin egen fallitt. Denne skjebnesvangre risiko bør mane demokratisk innstilte mennesker til besinnelse og skjerpet årvåkenhet, særlig i tider hvor tilliten til politikerne er på et lavmål.

Bokens tema var utgangspunkt for ordskifte på et frokostmøte i Civita-regi. I panelet deltok professor Øystein Sørensen, førsteamanuensis Lars Gule og historiker i Civita Bård Larsen.