ABC Nyheter

Etter at offentligheten fikk vite at en overgriper ikke kunne la være å forgripe seg på barn fordi han ikke hadde råd til å gå hos psykolog, har det ikke manglet på forståelse for problemet fra journalister, politikere og andre. Høyre og Fremskrittspartiet ønsker at staten skal betale terapi for de pedofile. Men når jeg spør de to partiene om ikke dette også bør gjelde overgripernes ofre, så svarer de ikke.  

En 19-årig jente som gikk på attføring, skrev for to år siden i Aftenposten om sine problemer med å betale behandlingsutgifter til psykolog. Hun hadde i åtte år vært utsatt for incest. Sammen med andre unge møtte hun politikere i Barnas spørretime på Stortinget. Hun fikk ros for sitt mot, men det var også alt hun fikk. Politikerne kom ikke med noe løfte om flere avtalespesialister eller rimelig terapi for overgrepsutsatte. Nå viser det seg altså at det er pedofile man vil hjelpe.

Høsten 2005 viste norske kinoer filmen «The Woodsman», som ble presentert slik: «Filmen klarer det mesterstykket å vekke sympati for en mann som ut fra sine handlinger befinner seg på bunnen av den sosiale rangstigen.» Avisenes filmanmeldere var rause med sine terningkast, men ingen nevnte empirien om at det er ofrene som ofte havner «på bunnen av den sosiale rangstigen». En av en nærmest uendelig rekke følger av overgrep i barndommen er livslang dårlig økonomi. For å skildre noen «på bunnen» var det altså ikke nødvendig å vekke sympati for en overgriper.

Da jeg var bruker ved et senter for kvinner utsatt for overgrep, de fleste mens de var barn, var halvparten av brukerne verken i arbeid eller under utdanning. Blant dem som utdannet seg, var noen middelaldrende før de kom i gang, fordi de av helsemessige årsaker ikke hadde vært i stand til å ha et normalt livsløp. En undersøkelse fra Universitetet i Bergen viser også at bare annenhver bruker ved incestsentrene har helse til å være i jobb.

Det må være legitimt å spørre: Hvem bør fellesskapet prioritere å gi hjelp til, ofre eller overgripere?