Et overveldende antall uegnede elementer sitter godt beskyttet i sine stillinger med en søplete “Hva kan DU gjøre med det lissom“- mentalitet som vil gjelde som absolutter overfor brukere som har blitt rammet av lovbrudd i ulike former og velger å si fra.

 

Hvordan kan dette ha seg?

Vi har jo lover som skal beskytte oss når hjelpeapparatet svikter og en blir utsatt for vilkårlighet, tjenesteforsømmelse og bevisst misbruk av myndighet. Hvorfor kommer ikke disse til anvendelse overfor den jevne borger?

I forbindelse med det overnevnte, fremhever jeg ”Instruks for Regjeringen”:

§ 3. Som departementchefer paaligger det statsraaderne, enhver for sit departements vedkommende, at paase og være ansvarlig for, at enhver til departementet indkommen sak tilbørlig behandles og fremmes til avgjørelse; at Statens og enhver borgers tarv nøie varetages; at offentlige regnskaper i ret tid avlægges, revideres og decideres; at departementernes embeds- og tjenestemænd tilholdes nøie at overholde sine plikter såvel med hensyn til tjenesten som like overfor almenheten.

http://www.lovdata.no/all/hl-19090323-000.html#3

Men slik er det jo ikke. Dette overholdes ikke i praksis.

Når grove overtramp avsløres og påklages så er det fint lite som endres, og samme myndighet som har bedrevet maktmisbruk i stor skala blir sittende og styre i samme bedagelig innavlede “klikk” i årevis.

Det “verste” som kan skje dem er at de får påtale om “avvik” og beskjed fra Helsetilsyn og Fylkesmann om å rette dette opp når tilstrekkelig mange nok liv er ødelagt.

Men dette fungerer også kun som et spill for galleriet, da aktørene i realiteten provideres opprettholdelse av sin uetiske virksomhet på evigvarende grønne enger, og kan etter en liten “karantenetid” jublende kaste seg ut i akkurat samme neglekt og trakassering overfor de borgere de er ment å beskytte, som tidligere: (Les):

KLAGE – VARSLING – RAPPORT OM UTSTRAKT MAKTMISBRUK OG KAMERADERI I FORVALTNINGEN BYDEL NORDSTRAND

http://bit.ly/cyr0Go

Tilsvar på Nav Nordstrands “saksfremlegg” til Fylkesmannen ved Avdelingsdirektør Gerd Reisvollsveen

http://bit.ly/dyKpiq

Rapport: Nav-saksbehandlere – Nav Nordstrand sosial:

http://bit.ly/bMLPNv

Som vist i postene linket til over, er det bare å “kjøre på” i vante former. Avviksrapportene ruller og går med jevne mellomrom, og fungerer bare som ord på papiret som aldri vil bli tatt alvorlig av den enkelte (u)ansvarlige mottaker som vet at dette kun er ren plankekjøring som skaper litt ekstra bryderi der og da, og at “internjustisen” kan tre i kraft igjen så fort papirmølla er ferdig “behandlet”. Det vil bli lenge til neste gang en vil bli kalt inn på teppet uten å bli stilt til ansvar…

Dette kan man slutte ut fra avvikene som bare fortsetter å ta plass.

Med andre ord: Det er velkjent – både for diverse Tilsyn og de som er rammet av vilkårligheten og unnlatelsene, at uegnede aktører sitter sementert i sine stillinger på permanent basis i årtier uansett hvor mange liv de velger og rasere, noe som gjøres mulig fordi udugeligheten så godt som aldri blir rammet av reelle sanksjoner og de lover som blir lenket til senere i denne posten:

TJENESTEFEIL OG MISBRUK AV OFFENTLIG MYNDIGHET – AVSKJED AV EMBETSMANN.

Det er fullstendig ufattelig at de ansatte som tramper på alt man kan forbinde med anstendighet, rettssikkerhet forsvarlig skjønn og som misbruker sin myndighet, skal få lov til og herje med mennesker i stor skala uten at noen griper inn og uten at man har reell mulighet til å klage på aktøren! Lovverket og de overordnede føringene tilknyttet dette, er en skandale og parodi av dimensjoner.

For de store bevingede ord på papiret som godt lønnede taleskrivere utarbeider, omsettes ikke i praksis. Og hva verre er: Når allmennheten endelig orker å klage på de misligheter som tar plass, har det ingen som helst virkning:

Fornyings-, administrasjons- og Kirkedepartementet

Tale/artikkel, 11.02.2010 Av: Fornyings-, administrasjons- og kirkeminister Rigmor Aasrud

Fornying for velferd og demokrati

“Generalistkompetanse har betydning som bindeledd mellom ulike profesjoner. Den trengs også når det skal utøves skjønn i komplekse saker. Særlig er det viktig i forbindelse med saker som er omfattet av rettighetslovgivningen. Kombinasjonen av solid faglig innsikt – og sunt skjønn – er påkrevet for at innbyggerne får det de har rett til. Ja, rettssikkerheten til folk som bor her i landet kan svekkes hvis kompetansen i offentlig sektor ikke er god nok.

Særlig gjelder det der det ikke finnes klare og tydelige regler – og sakene må avgjøres ved bruk av skjønn. Da er det viktig at skjønnet er kvalifisert og forsvarlig, at det er konsistent – og at det sikrer likebehandling”.

http://bit.ly/cbWjtU

NOU 2001: 22

Fra bruker til borger

3.2.1 Menneskeverd – et historisk tilbakeblikk

 

“(…) Alle mennesker har rett til å bli møtt med respekt med hensyn til ulikhet i forhold til vurderinger og ønskemål, også om det mangler evne til helt og fullt å ta egne valg.

 

Som en del av og som et kjernepunkt i dette prinsippet ligger selvbestemmelsesprinsippet som innebærer en rett til å fatte beslutninger og handle i tråd med egne ønskemål og vurderinger i den grad dette ikke går ut over andres rett, og videre en rett til medbestemmelse i den grad andre menneskers rettigheter berøres (Andersson 1994).

 

Samfunnet har en plikt til å gi det enkelte mennesket vern mot krenkelser av integritet og selvbestemmelse (…).

 

3.2.2 Menneskeverdet og krenkelser

 

(…) At menneskeverdet er iboende innebærer at det ikke er begrunnet utenfra, det er ikke tildelt av ytre politiske krefter og det er heller ikke begrunnet religiøst. Dette er grensesprengende i den forstand at det fratar enhver maktinstans, politisk eller geistlig, retten til å relativisere menneskeverdet (…)”.

http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/nouer/2001/nou-2001-22/4/2.html?id=143958

 

Kommuneloven

Kapittel 1. § 1.

Lovens formål Formålet med denne lov er å legge forholdene til rette for et funksjonsdyktig kommunalt og fylkeskommunalt folkestyre, Og for en rasjonell og effektiv forvaltning av de kommunale og fylkeskommunale fellesinteresser innenfor rammen av det nasjonale fellesskap og med sikte på en bærekraftig utvikling.

Loven skal også legge til rette for en tillitskapende forvaltning som bygger på en høy etisk standard.

http://www.handboka.no/Kommune/Lover/Kommune/kol01.htm#a4

 

Etiske regler for Oslo Kommune:

(Utdrag): Kommunen har en generell aktiv informasjonsplikt. Kommunens ansatte skal alltid gi korrekte og tilstrekkelige opplysninger til innbyggere (…)

Brudd på de etiske reglene kan i henhold til personalreglementet medføre konsekvenser for arbeidsforholdet (…)

 

Våre felles verdier er:

Brukerorientering

Redelighet

Engasjement

Respekt

http://bit.ly/aRhTy8

 

Etiske regler for ansatte i Oslo kommune – utfyllende kommentarer

12 –

Personlig ansvar

Hver enkelt ansatt har et personlig ansvar for å følge kommunens etiske regler.

Ingen kan pålegges å utføre ulovlige eller uetiske handlinger, og ingen har lydighetsplikt overfor slike pålegg.

Brudd på etiske regler kan sanksjoneres i henhold til personalreglementet §§ 9, 10 og 11.

Det kan dreie seg om tjenestepåtale (alternativt tjenestelig tilrettevisning), oppsigelse, suspensjon og avskjed.

http://bit.ly/94gw4Q

 

Etiske retningslinjer for statstjenesten

September -05

Forord

Etisk kvalitet på tjenesteyting og myndighetsutøvelse er en forutsetning for at innbyggerne skal ha tillit til statstjenesten.

Målet med disse generelle etiske retningslinjene er at alle statsansatte skal være seg dette bevisst (…)

Retningslinjene har sitt utspring i allmenngyldige etiske verdier og normer som for eksempel rettferdighet, lojalitet, ærlighet, pålitelighet, sannferdighet og at man skal behandle andre slik man selv ønsker å bli behandlet (…)

En handling eller unnlatelse i tjenesten vil kunne bli bedømt som en tjenesteforsømmelse, og kan føre til tjenestelige reaksjoner.

Handlinger eller unnlatelser i tjenesten kan også være så grove at de fører til påtale og straffereaksjoner.

Klare brudd på lovbestemmelser vil normalt også være brudd på allmennetiske og forvaltningsetiske retningslinjer.

Selv om en tjenestelig handling eller unnlatelse ikke medfører et direkte brudd på lover eller formelle regler, kan de bli tillagt vekt i en personalsak dersom de innebærer et brudd på etiske retningslinjer.

Under forutsetning av at etiske retningslinjer er gjort kjent i virksomheten, og for den enkelte, vil brudd på disse retningslinjene være et moment som kan tillegges vekt, f.eks. i en samlet vurdering av vedkommende statsansattes skikkethet eller ved en intern søknad på ny stilling, hvor det er saklig å stille krav om etterlevelse av virksomhetens etiske retningslinjer (…)

Staten som arbeidsgiver v/Moderniseringsdepartementet har det overordnete ansvaret for de etiske retningslinjene og for at disse blir fulgt.

Topplederne i departementer og underliggende virksomheter har et særlig ansvar for oppfølging.

For det første fordi lederne gjennom ord, handlinger og lederstil har stor innflytelse på kulturen og normene for adferd i organisasjonen.

For det andre fordi topplederne selv kan bli satt i situasjoner hvor valg og beslutninger krever etisk refleksjon og klokskap.

For det tredje fordi det er toppledernes ansvar å sørge for at hele organisasjonen er seg bevisst de etiske kravene som stilles i virksomheten, og at det umiddelbart blir tatt opp i organisasjonen dersom det skjer brudd på lover og regler eller det utvikler seg en uheldig sedvane og kultur.

Den enkelte ansatte plikter å gjøre seg kjent med de bestemmelser og instrukser som til enhver tid gjelder for vedkommendes stilling, og har et personlig ansvar for å følge retningslinjene på beste måte (…)

Ved gjennomføring av forvaltningens oppgaver, og i særdeleshet ved utøvelse av forvaltningsmyndighet, vil det ofte måtte foretas en avveining mellom allmenne samfunnshensyn, ivaretakelse av rettsstatsprinsipper for innbyggerne (for eksempel rettsikkerhet) og den enkelte innbyggers saksinteresser.

Først og fremst må vi huske på at det er innbyggerne statstjenesten er til for.

http://bit.ly/aQlXlG

 

Javel. I det overnevnte opplyses: “Staten som arbeidsgiver v/Moderniseringsdepartementet har det overordnete ansvaret for de etiske retningslinjene og for at disse blir fulgt”. Da får man følge opp denne informasjonen og se hvem man kan kontakte, når etiske retningslinjer blir brutt med:

 

Moderniseringsdepartementet:

http://nn.wikipedia.org/wiki/Moderniseringsdepartementet

Som vist, heter det altså ikke “Moderniseringsdepartementet” lenger:

 

“Saksfeltet til departementet vert frå 1. januar 2006 teke hand om avFornyings- og administrasjonsdepartementet. “

 

Politisk leiing

 

Rigmor Aasrud frå Arbeidarpartiet er frå 20. oktober 2009 statsråd og sjef for departementet.

 

Så – Rigmor Aasrud er vår alles Alma Mater som titusener av brukere skal henvende seg til når det offentlige bryter med alt som kan forbindes med faglig forsvarlighet, lovverk og etiske regler, og så vil alt bli endret til det bedre.

 

Det fungerer selvfølgelig ikke slik.:

 

Justis- og politidepartementet:

9.17

TJENESTEFEIL OG MISBRUK AV OFFENTLIG MYNDIGHET – AVSKJED AV EMBETSMANN: Ot.prp. nr. 8 (2007-2008)

Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter (…), og offentlig myndighet):

9.17.2 Gjeldende rett

Straffeloven 1902 § 120 rammer offentlige tjenestemenn som gir et offentlig dokument et uriktig innhold, for eksempel ved å anføre en usannhet i en protokoll.

Skyldkravet er forsett.

Straffen er tap av tjenesten eller fengsel inntil tre år.

Dersom tjenestemannen har handlet i den hensikt å skaffe seg eller andre uberettiget vinning, er straffen fengsel inntil seks år.

Det følger av straffeloven 1902 §123 at en offentlig tjenestemann kan straffes dersom han misbruker sin stilling til å krenke noens rett ved å foreta eller unnlate å utføre en tjenestehandling.

Skyldkravet er forsett.

Overtredelse straffes med bot eller tap av tjenesten eller med fengsel inntil ett år. Dersom tjenestemannen har handlet i den hensikt å skaffe seg eller andre uberettiget vinning, eller han forsettlig har voldt betydelig skade eller rettskrenkelse, er straffen fengsel inntil fem år.

Etter straffeloven 1902 § 124 straffes en offentlig tjenestemann som rettsstridig benytter sin offentlige stilling til å få eller som forsøker å få noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe.

Skyldkravet er forsett.

Straffen er bot eller tap av tjenesten.

Straffeloven 1902 § 125 rammer ulike former for medvirkning.

Bestemmelsen er rettet mot offentlige tjenestemenn som forleder eller tilskynder en underordnet eller en tjenestemann under hans oppsyn til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende eller vitende lar ham forbryte seg.

Videre rammer § 125 en offentlig tjenestemann som misbruker sin offentlige stilling til å tilskynde en annen offentlig tjenestemann til å forbryte seg i tjenesten eller som bistår vedkommende (…)

 

Straffeloven 1902 § 324 rammer en offentlig tjenestemann som forsettlig unnlater å utføre sin tjenesteplikt, eller som på annen måte forsettlig overtrer tjenesteplikten. Unnlatelsen er bare straffbar dersom tjenestemannen hadde en rimelig mulighet til å oppfylle plikten.

Videre straffes den som tross advarsel viser uaktsom forsømmelighet eller skjødesløshet ved utførelsen av sine tjenesteplikter. Advarselen må være gitt av en kompetent person, eventuelt kompetent påtalemyndighet.

Tjenesteplikten er de gjøremålene som den ansatte er pålagt i medhold av lov eller instruks. Straffen er bot eller tap av tjenesten. Etter annet ledd gjelder straffebudet alle som omfattes av lov om statens tjenestemenn, dvs. enhver statsansatt.

Paragraf 324 er lite brukt i praksis. Det reageres normalt tjenstlig mot denne typen handlinger, se for eksempel tjenestemannsloven §§ 14 og 15 (…)

(Denne loven følger her):

 

LOV 1983-03-04 nr 03:

Lov om statens tjenestemenn m.m.

 

§14. Ordensstraffer.

1. En embetsmann som ikke er dommer, eller tjenestemann som ikke ved lov er underlagt annen disiplinærmyndighet, kan ilegges ordensstraff for:

a. overtredelse av tjenesteplikter eller unnlatelse av å oppfylle tjenesteplikter,

b. utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten som skader den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen.

2. Som ordensstraff kan embets- eller tjenestemann ilegges skriftlig irettesettelse, eller tap av ansiennitet fra én måned til to år.

Tjenestemann kan videre som ordensstraff, enten varig eller for en begrenset tid, settes ned i en lavere stilling (…)”

 

§15. Avskjed.

En embets- eller tjenestemann kan avskjediges når vedkommende:

a. har vist grov uforstand i tjenesten eller grovt har krenket sine tjenesteplikter eller trass i skriftlig advarsel eller irettesettelse gjentatt har krenket sine tjenesteplikter,

b. ved utilbørlig atferd i eller utenfor tjenesten viser seg uverdig til sin stilling eller bryter ned den aktelse eller tillit som er nødvendig for stillingen (…)

9.17.3

Straffelovkommisjonens forslag

Straffelovkommisjonen foreslår en generell bestemmelse som rammer den som ved utøving av offentlig myndighet forsettlig handler i strid med sin tjenesteplikt, jf. delutredning VII side 311 flg. Bestemmelsen er ment å erstatte straffeloven 1902 § 324. Kommisjonen ser ikke grunn til å videreføre særlige regler som rammer pliktbrudd begått av offentlige tjenestemenn eller pliktbrudd begått av arbeidstakere som omfattes av tjenestemannsloven, men som ikke er offentlige tjenestemenn.

Kommisjonen peker på at straffeloven 1902 § 324 brukes lite i praksis og at overtredelser normalt gjøres opp ved tjenstlige reaksjoner.

Videre er store grupper arbeidstakere trukket ut av bestemmelsens virkefelt etter omgjøring av statlige virksomheter til selvstendige rettssubjekter. Heller ikke kommunalt ansatte som ikke er offentlige tjenestemenn, rammes.

Derimot mener Straffelovkommisjonen at pliktbrudd i tilknytning til utøving av offentlig myndighet fremdeles bør straffsanksjoneres, fordi det er vesentlig at den enkelte har tillit til at myndighet utøves i samsvar med lover og regler, og at myndigheten ikke misbrukes.

Straffelovkommisjonen foreslår at begrepet «offentlig myndighet» som utgangspunkt skal forstås slik det er benyttet i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a. I tillegg til det å treffe vedtak omfatter begrepet annen håndheving av lover og forskrifter og faktiske handlinger under gjennomføringen av vedtak.

Kommisjonen peker på at innholdet i tjenesteplikten normalt vil følge av lov, forskrift, instruks, direktiv, pålegg fra overordnede eller praksis. Det kan også tenkes handlinger som strider mot alminnelige prinsipper for utøvelsen av offentlig myndighet (…)

Straffelovkommisjonen fremholder videre at det må være tilstrekkelig at handlingen er begått i nær tilknytning til utøvelsen av offentlig myndighet.

Det kan ikke kreves at handlingen ble begått under utøvelsen.

Videre bør bestemmelsen omfatte underordnede som legger til rette for andres myndighetsutøving.

Kommisjonen mener at den nærmere avgrensningen av når det foreligger utøving av offentlig myndighet kan overlates til domstolene (…)

Tjenesteplikter kan overtres uaktsomt, for eksempel på grunn av slurv eller forglemmelser.

 

Kommisjonen anser det derfor nødvendig å kriminalisere grovt uaktsomme overtredelser og mener det bør stilles strenge krav til utøvels en av offentlig myndighet.

I tråd med kommisjonens generelle syn foreslår den at strafferammen skal være den samme som for vanlig overtredelse, det vil si i det lavere sjiktet.

Forslaget innebærer en utvidelse av det strafferettslige ansvaret. Skyldkravet skjerpes i forhold til flere av bestemmelsene i straffeloven 1902. Videre foreslås det at medvirkning skal være straffbar, jf. den alminnelige medvirkningsbestemmelsen i straffeloven 2005 § 15.

 

9.17.4

Høringsinstansenes syn

To av høringsinstansene har merknader til bestemmelsene om misbruk av offentlig myndighet – Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Kommunenes Sentralforbund.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet uttaler at det i dag ikke finnes arbeidstakere som faller inn under tjenestemannsloven som ikke er offentlige tjenestemenn. Kommisjonen legger det motsatte til grunn på side 311. Videre er Arbeids- og administrasjonsdepartementet enig i kommisjonens forståelse av begrepet «offentlige myndighet», men mener at rekkevidden av begrepet om mulig bør fastlegges nærmere. Departementet støtter forslaget til straffebud mot grovt uaktsomme overtredelser.

Kommunenes Sentralforbund mener at det virker unaturlig å omtale folkevalgte som offentlige tjenestemenn, og mener at språkbruken bør endres på dette punktet. Videre går KS inn for at fradømmelse av verv bør opprettholdes som straffalternativ.

 

9.17.5

Departementets vurdering

Departementet slutter seg langt på vei til Straffelovkommisjonens forslag til straffebud mot misbruk av offentlig myndighet.

I likhet med kommisjonen mener departementet at det er hensiktsmessig å fastsette generelle bestemmelser som rammer alle former for forgåelser ved utøving av offentlig myndighet.

Flertallet av bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 11 og kapittel 33 – om ulike typer klanderverdige handlinger begått av offentlige tjenestemenn – anvendes sjelden i praksis.

Den gjeldende lovreguleringen er fragmentarisk og lite oversiktlig, og innbyr til tvil om bestemmelsenes anvendelsesområde. Videre risikerer man at ikke alle former for misbruk av offentlig myndighet rammes (…)

Etter departementets oppfatning er det grunn til fortsatt å kunne bruke straff mot forgåelser ved utøving av offentlig myndighet, jf. forslaget til §§ 171 – 173.

Offentlig myndighet utøves på en rekke områder og har stor betydning for den enkelte.

I tillegg kommer at den private part ofte har en straffsanksjonert plikt til å følge forvaltningens vedtak.

Det er derfor viktig å opprettholde allmennhetens tillit til at offentlig myndighet utøves i tråd med regelverket.

Misbruk av offentlig myndighet kan få betydelige skadevirkninger og ramme enkeltpersoner hardt.

På denne bakgrunn har departementet kommet til at forgåelser ved utøving av offentlig myndighet bør straffesanksjoneres.

Departementet ser derimot ikke grunn til å utforme særskilte straffebud for handlinger som blir begått av offentlige tjenestemenn, men som ikke har tilknytning til vedkommendes myndighetsutøving. Dersom det er tale om en ellers straffbar handling, er det tilstrekkelig at den rammes av de alminnelige straffebestemmelsene på området.

For eksempel kan en offentlig tjenestemann som i dag legger skjul på sannheten i en protokoll, straffes etter straffeloven 1902 § 120.

Departementet antar at det er tilstrekkelig at vedkommende for fremtiden kan straffes for dokumentfalsk eller regnskapsovertredelse – dersom protokollføringen ikke er ledd i myndighetsutøving. Tjenestemannens stilling og omstendighetene for øvrig kan eventuelt tillegges vekt i skjerpende retning ved straffutmålingen eller tale for at overtredelsen skal anses for å være grov.

Dersom det er tale om en klanderverdig handling som ikke ellers er straffbar, mener departementet at det ikke er nødvendig å reagere med straff bare fordi gjerningspersonen er offentlig tjenestemann. I slike tilfeller vil det være tilstrekkelig at arbeidsgiveren kan reagere tjenstlig (…)

I tillegg kommer at det ikke bør være avgjørende for bruken av straff hvorvidt en oppgave løses av offentlig sektor eller av privat sektor. En rekke statlige etater er omgjort til selvstendige rettssubjekter, og det offentlige benytter seg på flere områder av private tjenesteytere.

Dersom det er tilfeldig om en oppgave utføres av en offentlig tjenestemann eller privat aktør, taler det mot bare å straffe handlinger begått av en offentlig tjenestemann. Også av denne grunn er det hensiktsmessig å begrense straffansvaret til handlinger begått i forbindelse med utøvelse av offentlig myndighet.

Ethvert bagatellmessig brudd på tjenesteplikten bør ikke straffsanksjoneres. Det kan tenkes en rekke mindre alvorlige pliktbrudd – som for eksempel å glemme å legitimere seg eller å unnlate å sende ut varsel etter forvaltningsloven – som ikke bør føre til straffansvar.

Det samme gjelder hvis en tjenestemann avslår dokumentinnsyn etter offentleglova.

Det kan likevel stille seg annerledes hvis det er tale om en systematisk innsynsnektelse som savner grunnlag i en rimelig tvil om forståelsen av bestemmelsen.

Det må være tilstrekkelig å reagere tjenstlig mot de minst alvorlige pliktbruddene. Et pliktbrudd kan også gjøre at den aktuelle avgjørelsen blir ugyldig og følgelig ikke bindende for den som avgjørelsen er rettet til.

Straffansvaret bør reserveres for de mer alvorlige overtredelsene.

Etter departementets mening må det oppstilles en nedre grense for området for det straffbare, og denne grensen synliggjøres i lovforslaget ved at det er grovepliktbrudd som er straffbare.

Med det ønsker departementet å uttrykke et kvalifikasjonskrav på to punkter i gjerningsbeskrivelsen:

For det første må bruddet (handlingen) være grovt. For det andre må bruddet gjelde en tjenesteplikt av en viss betydning.

Departementet foreslår en annen systematikk enn Straffelovkommisjonen. Etter departementets oppfatning bør straffansvaret ramme noe videre enn betegnelsen «misbruk av offentlig myndighet» i kommisjonens forslag kan gi inntrykk av. Det bør ikke være et vilkår at gjerningspersonen har hatt forsett om å oppnå vinning eller noen annen form for fordel for seg eller andre.

Det grovt å bryte sin tjenesteplikt i forbindelse med utøving av offentlig myndighet er i seg selv skadelig og straffverdig.

Etter departementets oppfatning er uttrykket misbruk lite treffende som betegnelse på vanlige og uaktsomme overtredelser.

Straffebestemmelsen skal også ramme grove tilfeller av forsømmelser, slurv mv.

Det synes for eksempel unaturlig å klassifisere grovt uaktsomme forglemmelser under saksbehandlingen som misbruk av offentlig myndighet.

Departementet foreslår på denne bakgrunn en straffebestemmelse mot tjenestefeil som rammer den som grovt bryter sin tjenesteplikt ved utøving av offentlig myndighet, jf. forslaget til § 171.

Videre foreslår departementet en egen straffebestemmelse mot særlig grove tilfeller av brudd på tjenesteplikten, for eksempel med sikte på å oppnå vinning, betegnet som misbruk av offentlig myndighet, jf. forslaget til § 173.

I likhet med Straffelovkommisjonen mener departementet at også grovt uaktsomme pliktbrudd bør strafflegges, jf. forslaget til § 172.

Slike overtredelser vil regelmessig kunne forekomme, for eksempel ved klanderverdig slurv eller glemsomhet.

Også den grovt uaktsomme lovovertreder er å bebreide, og det er grunn til å stille strenge krav til den som utøver offentlig myndighet (…)

Ikke bare handlinger som begås undermyndighetsutøvelsen, bør rammes. Også handlinger begått under forberedelsen eller av underordnede bør omfattes. Det er grunn til å straffe pliktbrudd også under forberedelsen av hensyn til allmennhetens tillit til at offentlig myndighet utøves på en korrekt måte og av hensyn til straffebudets effektivitet.

En tjenestemann bør ikke kunne gå straffri fordi han ikke selv fattet det endelige vedtaket dersom han under saksforberedelsen har brutt sin tjenesteplikt.

Videre foreslår departementet at også personer som bistårved utøving av offentlig myndighet skal omfattes av bestemmelsen.

Nærheten til myndighetsutøvingen taler for at straffansvaret bør omfatte også denne persongruppen.

Det kan for eksempel være tale om kontoransatte som ikke selv forbereder myndighetsutøving, men som lett vil kunne endre et vedtak eller trenere saksbehandlingen.

Departementets forslag innebærer en avkriminalisering på to punkter. Etter bestemmelsene i straffeloven 1902 kapittel 11 og 33 er en rekke handlinger begått av offentlige tjenestemenn straffbare.

For det første omfatter begrepet «offentlig tjenestemann» i straffeloven 1902 også grupper av statlig ansatte som ikke utøver offentlig myndighet eller bistår ved myndighetsutøving. Disse persongruppene faller i det vesentlige utenfor virkeområdet til den foreslåtte bestemmelsen. For det andre vil ikke forslaget til nytt straffebud ramme alle de handlingene som etter gjeldende rett er kriminalisert – bare handlinger begått i tilknytning til utøving av offentlig myndighet.

Strafferammene i bestemmelsene i straffeloven 1902 som helt eller delvis videreføres gjennom forslaget til straffebestemmelser mot tjenestefeil og mot misbruk av offentlig myndighet, varierer fra bot til fengsel inntil 21 år, med til sammen åtte ulike maksimalstraffer (…)

http://bit.ly/dCTSqY

http://bit.ly/ax9MxC

 

Almindelig borgerlig Straffelov (Straffeloven).

11te Kapitel. Forbrydelser i den offentlige Tjeneste.

http://www.lovdata.no/all/tl-19020522-010-015.html

 

Fra Funksjonshemmedes frihetsmanifest:

(…) Menneskerettighetene står foran annen norsk lovgivning. Derfor er også enhver kommune pålagt å utøve sin myndighet innenfor denne ramme. Hvis kommunens tolkning av andre lover, som lov om sosiale tjenester, kommunehelsetjenesteloven og andre regler, er slik at de rokker ved prinsippene i menneskerettighetserklæringene, er det en plikt for kommunen og en rett for innbyggerne at kursen legges om (…)

For den kommunale politikken og saksbehandlerne i forvaltningen er det innbyggerens rettigheter som skal være førende, ikke hva som er mest bekvemt for kommunen.

Del 2:

Frihet er overordnet kommunalt skjønn

(…) Enhver borger har rett til selv å velge levemåte. Ethvert forsøk fra andre mennesker, inkludert dem i offentlig forvaltning, på å frata mennesket rett til å ta ansvar for sitt eget liv, er brudd med prinsippene i menneskerettighetserklæringen (…)

Misbruk gir ingen offentlig myndighet rett til å innskrenke et gode overfor et annet menneske enn misbrukeren selv. Misbrukes må håndteres individuelt etter kjente regler.

Å begrunne innskrenkning av et gode i beste hensikt overfor den som har retten til godet er i seg selv et misbruk.

”Det verste du kan gjøre mot et menneske er å frata det ansvar og begrunne det i omsorg.”

(Stortingsrepresentant Inge Lønning).

Del 3:

Valgfrihet

Sentralt i det å leve ut sin frihet er valgfrihet. Enhver borger har rett til å gjøre egne valg og prioritere sine ressurser i forhold til disse valgene.

Det er ikke Kommunen som skal velge for den enkelte.

Kommunen skal ikke ha detaljinformasjon om hva den enkelte innbygger foretar seg.Det vil være et overgrep å skaffe seg slik kontroll ovenfor innbyggere med fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser.

Gjennom valgfrihet sikres menneskerettigheter som rett til privatlivets fred, organisasjonsfrihet, samfunnsdeltakelse og andre rettigheter som majoriteten av folket tar som en selvfølge.

Kommunen kan bidra til å legge forholdene til rette for utfoldelse, men det er den enkelte som selv skal ha rett til å velge graden av samfunnsdeltakelse.

Der det fins ulike måter å organisere sitt liv på, skal det stå den enkelte fritt å velge mellom de ordninger som beste tjener vedkommendes eget ønske (…)

http://bit.ly/bryswB

 

REGJERINGEN

VEDLEGG 6: OM RETTSSIKKERHET

Samarbeid og informasjonsutveksling mellom Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten – rettslige muligheter og begrensninger

1.        

Innledning – oversikt

Viktige elementer av rettssikkerhetsprinsippene som direkte eller indirekte kommer til uttrykk i forvaltningsloven og enkelte særlover er:   

Legalitetsprinsippet: Når det offentlige utøver makt og myndighet i forhold til enkeltindivider, kreves både prosessuell kompetanse (riktig fremgangsmåte), personell kompetanse (riktig organ/person) og materiell kompetanse (riktig innhold) for myndighetsutøvelsen. En annen måte å definere legalitetsprinsippet på, er at det trengs lovhjemmel for å pålegge plikter eller frata rettigheter.

·    

Offentlighetsprinsippet: Forvaltningens dokumenter skal være åpne for innsyn fra den berørte parts og fra allmennhetens side.

·       

Det kontradiktoriske prinsipp: Myndighetsutøvelsen skal skje i samhandling med den beslutningene angår. Reglene om innsynsrett ivaretar bl a dette prinsippet.

·       

Saklighetsprinsippet: Forvaltningens avgjørelser skal hvile på saklige hensyn, dvs hensyn som er relevante for saken, og det skal ikke trekkes inn utenforliggende hensyn.

·       

Likebehandlingsprinsippet: Like tilfeller skal behandles så likt som mulig. Avgjørelsene skal være likeartet.

·      

Utredningsprinsippet: En sak skal utredes tilstrekkelig og være tilfredsstillende opplyst før avgjørelse tas.

·      

Forutberegnelighetsprinsippet: Avgjørelser skal fattes på bakgrunn av normer som berørte parter er kjent med på forhånd. Dette innebærer bl a at brukere skal få mulighet til å gjøre seg kjent med bestemmelser som gir adgang til kommunikasjon av opplysninger uten hinder av taushetsplikt.

·       

Forsvarlighetsprinsippet: Forvaltningens avgjørelser skal bygges på betryggende saksbehandling som drives frem så hurtig og forsvarlig som mulig. Innsyn kan være viktig for å sikre at forsvarlighetsprinsippet blir etterlevd.

·       

Personvernprinsippet: Personer skal ha herredømme over opplysninger som angår dem selv, og sikres at opplysninger som er gitt til et bestemt formål ikke benyttes til andre formål.

·       

Forholdmessighetsprinsippet: Forvaltningen bør bare bruke sin skjønnsmessige kompetanse der det er nødvendig, og bare der de samlede fordeler oppveier ulempene.

Dette blir i første rekke en gjennomgang av noen av forvaltningslovens prosessuelle og (delvis) materielle regler.

I tillegg kommer de krav til saksbehandlingen av betydning for rettssikkerheten som stilles i særlover, i den utstrekning det her stilles strengere krav, samt andre hensyn som bør tas ifm samordning og samlokalisering.

Krav som er satt til å ivareta brukernes rettssikkerhet må ivaretas på en betryggende måte i forbindelse med organisering og gjennomføring av en samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten.

Utfordringer ift samordning av etater

Et scenario er at saksbehandlingsoppgaver utføres av “fellespersoner” f eks i egenskap av å være ansatt i flere etater. Disse kan også tenkes å skifte på å sitte i front og delta i saksbehandlingen. Vedkommende saksbehandler vil på denne måten sitte med informasjon om en bruker i relasjon til ulike saksfelt. Informasjon innhentet i anledning en trygdesak kan f eks ikke vektlegges i behandling av en sak innenfor sosialtjenestens område.

Spørsmålet blir dermed om det i slike tilfeller kan sies å foreligge slike særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til tjenestemannens upartiskhet når denne behandler saker for en og samme person innenfor flere områder

En slik konstellasjon kan være egnet til å svekke brukeres og allmennhetens tillit til tjenestemannens upartiskhet. Problemet er bl a faren for gjenbruk av informasjon som ikke er innhentet til samme formål, jf også reglene om taushetsplikt straks nedenfor. Dette gjelder uansett om tjenestemannen selv skulle klare å opprettholde skillet i de ulike saker som behandles.

Det samme vil gjelde i sterkere grad ved samordningsløsninger som tar sikte på at det treffes felles vedtak på flere saksområder for samme bruker.

Det bør derfor unngås at en og samme tjenestemann saksbehandler eller treffer vedtak i saker om samme person på mer enn ett saksfelt eller treffer felles vedtak for flere saksområder for samme bruker.

De samme hensyn gjør seg gjeldende dersom det opereres med felles faglig leder, selv om etatene organiseres på samme måte som ved ren samlokalisering internt i et ”felleskontor”.

En faglig leder vil f eks få seg forelagt vanskelige saker og treffe avgjørelser i den forbindelse. Habilitetshensyn, særlig hensynet til publikums/brukernes tillit, tilsier at en felles leder ikke bør ha fagansvar men være en ren administrativ leder (med ansvar for drift mv) som ikke får befatning med personopplysninger.

Fvl. § 11 – veiledningsplikt

Hensynet bak veiledningsplikten er å sørge for at partene og andre interessenter gis adgang til å ivareta sitt tarv på best mulig måte. Veiledningsplikten er ledd i bestrebelsene på en publikumsvennlig og serviceminded forvaltning, og den gjelder generelt for forvaltningens virksomhet (…)

Sotjl. § 8-4 – plikt til å rådføre seg med klienten

Retten til å medvirke betyr at tjenestemottaker skal la sitt syn komme til kjenne, og at det skal legges stor vekt på hva vedkommende mener når tjenestetilbudet skal utformes. Det følger av dette at det vil være naturlig å la den som er part i saken komme med synspunkter på dette allerede i saksutredningsfasen.  Forvaltningslovens regler om saksforberedelse av enkeltvedtak bygger også på partenes rett til å kunne øve innflytelse på vedtaket,

jf. fvl. §§ 16 og 17 (…)

 

3. Konsekvenser av brudd på saksbehandlingsreglene

Et enkeltvedtak kan kjennes ugyldig dersom saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er brutt, med mindre det er grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold (fvl. § 41).

At et enkeltvedtak er ugyldig, betyr at det ikke får rettsvirkninger etter sitt innhold. Et ugyldig vedtak kan alltid omgjøres av forvaltningsorganet selv i henhold til fvl. § 35 første ledd bokstav c, det kan kjennes ugyldig av domstolene og det kan gi grunnlag for erstatningskrav mot forvaltningen.

En ugyldighetsgrunn kan være saksbehandlingsfeil, dvs feil ift de regler som er gjennomgått ovenfor. Etter fvl. § 41 er det en betingelse for ugyldighet at feilen kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold. For å kjenne vedtak ugyldig trengs det altså ikke noen overvekt av sannsynlighet for at feilen kan ha virket inn på resultatet. Det er nok at det ikke er en helt fjerntliggende mulighet for det, og det er ikke nødvendig at feilen faktisk har virket inn på avgjørelsens innhold.

Ugyldighet fører til at avgjørelsen er uten rettsvirkninger. Normalt må saken ved ugyldighet behandles på ny.

Staten og kommunene er videre ansvarlige for sine organers og tjenestemenns feil etter reglene om arbeidsgiveransvar i skadeserstatningsloven av 13.06.1969 nr 26 kap. 2. I medhold av disse reglene kan det ilegges erstatningsansvar for ugyldige enkeltvedtak.

Forutsetningen for erstatningsansvar er at den part som rammes av et ugyldig vedtak har lidt et økonomisk tap, og at det foreligger årsakssammenheng mellom ugyldighetsgrunnen og det økonomiske tap som er lidt.

Videre må det foreligge et ansvarsgrunnlag, som hovedregel uaktsomhet. Om det offentlige i enkelte tilfeller vil ha objektivt ansvar for ugyldige forvaltningsvedtak er omstridt, men kan ikke utelukkes.

I den grad særlovgivningen har egne bestemmelser om ugyldighet, er det samme prinsipper som gjelder. Særlovgivningen vil derfor ikke omtales nærmere.

Uansett hvilken modell for samordning som velges må det sikres klarhet i og informeres om hvilken etat mv som vil være ansvarlig som arbeidsgiver etter lov om skadeserstatning.

 

4.  Særlig om “myndighetsmisbruk”

 

Selv om et vedtak ikke lider av saksbehandlingsfeil eller andre typer feil (i hjemmelsgrunnlaget, i det faktiske grunnlaget mv) kan vedtaket kjennes ugyldig dersom det bygger på utenforliggende hensyn, dersom det innebærer usaklig forskjellsbehandling eller

dersom det fremstår som vilkårlig eller høygradig urimelig.

Disse ugyldighetsgrunnene er det vanlig å sammenfatte under betegnelsen “myndighetsmisbruk“.

Som nevnt ovenfor i tilknytning til fvl. Kap V vil det bl a ved en samordning hvor det treffes fellesvedtak være fare for at saksbehandler tar hensyn til opplysninger, vurderinger eller andre forhold på et saksområde når han samtidig behandler en sak om samme person på et annet saksområde.

Det samme gjelder dersom det ikke treffes fellesvedtak, men hvor en og samme saksbehandler treffer vedtak på forskjellige områder for samme person.

I slike tilfeller vil kunne konstateres ugyldighet dersom det viser seg at det er tatt utenforliggende hensyn i det konkrete tilfellet.

6.    Andre hensyn som må ivaretas

Endret styrkeforhold mellom det offentlige og den enkelte bruker

En samling av myndighet slik samordning av offentlige etater i ulik grad forutsetter vil kunne forrykke dagens styrkeforhold i forhold til brukeren. Det vil derfor være behov for saksbehandlingsrutiner (regler?) som retter opp noe av maktforskyvningen i brukerens favør. Eksempler på dette kan være:

·        Varsling til brukeren ved innhenting av informasjon, utover det som følger av dagens regelverk

·       

Større krav til tydelighet i veiledningen om muligheter,

samt om fritt valg til ikke å motta tilbud om samarbeide

·        Sikre at ulike informasjonsbehov etter særlov ivaretas utenom fellesmøter

·        Ved fellesmøter bør det sikres at dette kun gjelder saker som skal behandles på denne måte. Fellesmøter må videre være godt forberedt slik at det på forhånd er vurdert hvilken informasjon som legges frem.

 

Klare ansvarsforhold

I forbindelse med samordning må det sikres at det både internt i enhetene og utad overfor brukerne etableres og informeres om klare ansvarsforhold. Eksempler på dette kan være:

·      

Informere om samordning og konsekvenser for brukeren

·        Etablere og bibeholde kompetanse

·        Klarhet i ansvar for internkontroll og kvalitetssikring

·        Klarhet i ansvar for veiledning av ansatte

·        Klarhet i hvem som har ansvar for å føre tilsyn med tjenestene

 

Valgfrihet/diskresjon/åpningstider

 

Kravene til frivillig samtykke innebærer at brukeren må ha reell mulighet til å nekte å samtykke og likevel få tilbud om oppfølging og tjenester.

Det betyr at det alltid må finnes et alternativt tilbud til brukere som ikke ønsker å samtykke til samordnede tjenester (…)

7.    Oppsummering

Normene om rettssikkerhet skal trygge enkeltindividers vern mot overgrep, og hindre en i en overordnet posisjon, å misbruke sin makt og myndighet. Disse normene/prinsippene er gitt utsalg i saksbehandlingsregler i forvaltningen. Reglene setter en standard for god saksbehandling. Ved å stille krav til saksgangen ønsker man å sikre et best mulig og et mest mulig korrekt resultat.

 

Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven er således satt for å sikre brukernes rettssikkerhet i forhold til forvaltningen. Dersom reglene ikke følges kan det blant annet medføre at vedtak anses som ugyldig. Reglenes status kan illustreres ved at forsøk etter forsøksloven ikke kan godtas dersom det innebærer fravik fra forvaltningslovens saksbehandlingsregler (

lovens § 4, første ledd b).

Det er derfor essensielt at de krav til forvaltningen som ivaretar brukernes rettssikkerhet ivaretas ved samarbeid/samordning av Aetat, trygdeetat og sosialtjenesten.

http://bit.ly/9QCdV2

http://www.regjeringen.no/upload/kilde/sos/rap/2004/0005/ddd/word/204484-vedlegg_6.doc.

 

Justis- og Politidepartementet

Ot.prp. nr. 8 (2007-2008)

 

Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet)

 

Kapittel 19. Vern av offentlig myndighet og tilliten til den:

 

§ 171 Tjenestefeil

 

Med bot eller fengsel inntil 2 år straffes den som utøver eller bistår ved utøving av offentlig myndighet, og grovt bryter sin tjenesteplikt.

 

§ 172 Grovt uaktsom tjenestefeil

 

 

Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes grovt uaktsom tjenestefeil.

 

§ 173 Misbruk av offentlig myndighet

 

Med fengsel inntil 6 år straffes den som ved utøving av offentlig myndighet

a) mot bedre vitende grovt bryter sin tjenesteplikt,

 

b) bryter sin tjenesteplikt med forsett om å oppnå vinning for seg eller andre,

 

c) bryter sin tjenesteplikt med alvorlig ulempe, skade eller urettmessig frihetsberøvelse som følge,

eller

d) på andre måter misbruker offentlig myndighet.

§ 174 Tortur

 

Med fengsel inntil 15 år straffes en offentlig tjenestemann som påfører en annen person skade eller alvorlig fysisk

eller psykisk smerte,

a) med forsett om å oppnå opplysninger eller en tilståelse,

b) med forsett om å avstraffe,

true, eller tvinge noen, eller

c) på grunn av personens religion eller livssyn, hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, homofile orientering, nedsatte funksjonsevne eller kjønn.

 

Med offentlig tjenestemann menes i denne bestemmelsen enhver

a)

i statlig eller kommunal tjeneste, eller

b)

som er engasjert av stat eller kommune for å utføre tjeneste eller arbeid.

Det regnes også som tortur at handlinger som nevnt i første ledd begås av noen

som handler etter oppfordring eller med uttrykkelig eller underforstått samtykke fra en offentlig tjenestemann.

http://bit.ly/9V1XGS

 

LOV 2005-05-20 nr 28: Lov om straff (straffeloven)

§ 266. Hensynsløs atferd

Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

http://www.lovdata.no/all/hl-20050520-028.html#266