Ukritisk åpenhet

10. oktober er Verdensdagen for psykisk helse. Er all åpenhet om psykiske lidelser virkelig av det gode?


TV2 hadde i går en sak om en ung kvinne innlagt på psykiatrisk avdeling som skriver om sine vansker i en blogg. Jeg har ikke sett på TV2 de siste dagene, og artikkelen deres på nettet var blitt slettet da jeg ble oppmerksom på den, men som ganske erfaren nettbruker fant jeg den uten vanskeligheter.

Artikkelen var i stor grad en oppramsing av bloggerens symptomer, noe som ikke akkurat gir leseren mulighet til identifikasjon med personen som har det vondt. Det var heller ingen kritikk av hjelpeapparatet der, eller omtale av forhold som skaper psykiske lidelser. Så hva i all verden var TV2s hensikt med å publisere dette? Intervjuobjektet er dessuten utdannet helsearbeider, og jeg tviler sterkt på at artikler som denne vil gjøre det lettere å få brukt sin utdannelse. Det bør tilføyes at i sommer hadde en regionavis et intervju med den samme bloggeren, men den klarte jobben noe bedre enn TV2 gjorde. 

 

Nylig ble Fredriksstads Blad felt i Pressens Faglige Utvalg på grunn av en omtale av en selvmordssak. Artikkelen satte søkelys på den avdødes sykdomshistorie, og hvilke helsefaglige vurderinger og behandling som ble gitt. Klageren var Pasient- og brukerombudet i Østfold. Ombudet mente at avisen kunne fått frem sakens alvorlige karakter uten å gå ut med detaljerte beskrivelser og journalsitater. Jeg sporet opp artikkelen, og tror den er det verste jeg har lest av "åpenhet" om en ikke-offentlig person.


Åpenhet om psykiske lidelser i det offentlige rom var et tema sjefredaktør i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Bjørnar Olsen, tok opp i et innlegg i Dagbladet i vår. Sitat: 

I et bokprosjekt jeg var involvert i som forlagsredaktør, sto en rekke pasienter og pårørende frem med sine erfaringer. De ulike kapitlene ble sendt ut til personene som fortalte om sine liv og diagnoser, til deres pårørende og brukergrupper - og til fagkonsulenter. Sistnevne gruppe var ofte svært skeptisk til fremstillingen, og mente at den kunne virke stigmatiserende, både for personen selv og pasientgruppen. Pasientene selv og de pårørende hadde derimot ikke så mye som én innvending, mens konsulentene fra de ulike brukermiljøene hadde få, om noen kommentarer.
 

Ukritisk åpenhet om psykiske lidelser kommer av blant annet helsemyndighetenes åpenhetskampanjer og enkelte brukermiljøer som bedriver ønsketenkning om at "en psykisk lidelse er akkurat som en hvilken som helst lidelse eller skade, som for eksempel beinbrudd". Den viktigste kilden til brukeres bruk av slik åpenhet tror jeg imidlertid er å finne i behandlingsapparatet. Når pasienter og klienter kommer med spørsmål om, eller setter spørsmålstegn ved, diagnoser, får de nemlig høre at diagnoser bare er "øyeblikksbilder, "et arbeidsredskap for terapeuten" og andre formuleringer som har til hensikt å ufarliggjøre psykiatriske diagnoser for den som tildeles diagnosen. 

Når brukere faktisk sluker dette rått, og også journalister går på limpinnen, kan resultatet bli at personen i full offentlighet reduseres til psykiatrisk pasient og fratas sin menneskelighet. At sykdomsperspektivet ikke reduserer stigmatisering, fikk vi senest bekreftet av en amerikansk undersøkelse som ble publisert forrige måned. 

Lesernes kommentarer

Bra

Nyansert og kritisk. Det ER veldig mye ønsketenkning ute og går i en del miljøer om at ukritisk åpenhet er bra uansett. Disse menneskene dyrker sine egne fantasier og forårsaker som regel flere problemer enn de løser.
Klassisk er å plante ' fortrengte ' minner inn i hodet på mennesker som sliter tungt nok fra før.

Slike drømmere finnes dessverre overalt, det være seg helse, politikk, miljø, likestilling, ' rettferdighet ', krig, hungersnød - whatever.

Der finnes ingen sannhet unntatt MIN!!.