ABC Nyheter

Å lese partiets historie, er som å lese en håpløs kamp mot en djevelsk tidsånd. Etter at partiet ble stiftet i Hordaland i 1933, har det utviklet seg fra å være en lavkirkelig sekt til å bli et ordinært politisk parti. Umiskjennelige saker har sveiset partiets velgere og sympatisører sammen gjennom årene: motstand mot teaterstykket «Guds grønne enger» i 1930-åra, nei til utdeling av preventiver til soldater i Tysklandsbrigaden i 40-åra, kamp mot bygging av samfunnshus på 50-tallet, krav om mer kristendomsundervisning i skolen og mindre umoral i NRK i 60-åra, og kampen mot kvinners rett til selvbestemt abort på 70-tallet.

Staute menn har preget KrF helt siden det ble stiftet av Nils Lavik. Erling Wikborg var partikjendis i etterkrigstiden og vi må nevne Kjell Bondevik, Lars Korvald og Kjell Magne Bondevik som frontfigurer fra de senere tiår. Da Valgerd Svarstad Haugland ble valgt til Kristelig folkepartis første kvinnelige leder, begynte man straks å snakke om «Valgerd-effekten». En ny partidronning hadde inntatt den sentrale politiske arena. Med kvinnelig sjarme, bibel og blondekrage skulle partiet gjøre byks framover på gallupen. Partiet var på vei inn i sin tid. Selv om Valgerd uvørent kunne fortelle at hun nippet til et glass rødvin i ny og ne, var ikke dette nok til å kapre flere sympatisører.

Vil partiet overleve det siste jordskjelvet? Det gjenstår å se. Men det er slettes ikke sikkert at KrF har noen framtid. Partiet har i dag flere medlemmer over 80 enn under 40 år. Det lover ikke godt. Partiet råtner på rot. Det skal mer til enn et skifte av partileder. Oppgaven blir kanskje også for stor for Knut Arild Hareide. Er han mannen som kan ta de nye radikale grep som skal til for å gjenreise partiet.

KrF gikk med i  John Lyngs firepartiregjering i 1963 og har senere vært med i de borgerlige samarbeidsregjeringene vi har hatt. Fortsatt foretrekker partiet et bredt borgerlig samarbeid. Men KrF er et maktparti som setter inn sin skjerv der utbytte er størst. Det er derfor ingen umulighet at KrF kan komme til å delta i et mer organisert samarbeid med Arbeiderpartiet i åra som kommer, eller med status som støtteparti til en ny sosialdemokratisk regjering. Drømmen om et nytt sentrum er borte.

Det er i dette vanskelige terrenget at en ny partileder skal forvalte Guds rikes interesser i det jordiske. Parolen er at man kan blande kristendom inn i politikken, men ikke politikk i kristendommen. Partiets dilemma er mer enn noen gang tidligere å tilpasse seg et samfunn i rask endring uten å gå på akkord med Bibelens anbefalinger.

KrF har til nå hatt tendenser til å mene at samfunnet bør tilpasse seg partiets oppfatning av virkeligheten og ikke omvendt. Åndelige og moralske spørsmål har vært sementen som har holdt partiet sammen.Det er når verdivalgene og nymoralismen har sin renessanse at KrF har sin tid.

Mye tyder på at KrF også i framtida vil forbli et lite parti. Om partiet skal bli større enn det er i dag må det skje en endring i befolkningen. På overflaten ser det ikke slik ut, men forskere mener at det foregår betydelige endringer i verdipreferanser i vår befolkning. Særlig synes det som mange i dag mener at de ikke-økonomiske mål må gis forrang i den framtidige samfunnsutviklingen og at ansvar og fellesskap mellom menneskene må styrkes.

Undersøkelser som er gjort viser at befolkningens syn på mange samfunnsspørsmål ser ut til å endre seg relativt raskt. Særlig gjelder dette problemer som oppfattes som påtrengende. Så det er kanskje fortsatt håp for KrF. Mange håper på en ”Hareide-effekt” dersom han blir partiets nye leder.