ABC Nyheter

Rundt 300 mennesker dør i alvorlige trafikkulykker hvert år i Norge. I tillegg blir mellom 6000 og 8000 mennesker skadd viser tall fra SSB. Tenk på hvordan alle pårørende blir rammet. Hvor mange nestenulykker er det på norske veier? Ikke bare bil mot bil ulykker, men også fotgjengere og syklister blir utsatt for trafikkuhell. Dette tyder på at vi møter en stor risiko i trafikken.

Mange vil argumentere for at norske myndigheter har gjort en hederlig innsats med fokus på trafikksikkerhet de siste 40 årene siden 1970 – tallet. Da var det ikke uvanlig at dødstallene lå tett opp mot 500 mennesker. Har du i tillegg tenkt over trafikkulykker i Sverige? Hva med Danmark? Hva med i hele Europa eller hele verden for å strekke poenget lengst mulig. Er du fremdeles i tvil om at trafikken utgjør en stor risiko?

Til tross for nedgang i dødstallene de siste årene, har tallene nå stabilisert seg og ligger i underkant av 300 i året. Betyr det at det ikke lenger er mulig å redusere risikien ved aktiviteter tilknyttet trafikken? Svaret er blankt nei! Norske myndigheter finner det ikke lenger like samfunnsnyttig å fokusere på trafikksikkerhet. Man kan argumentere for at man er tilfredse med nedgangen som har vært. Det ser vi blant annet at den norske veistandarden lider av.

Hvor mange ganger har ikke du blitt skremt av at kjøretøyet ditt plutselig begynner å riste uten at du skjønner hva det er, før du ser i sidespeilet at asfalten var slitt til det maksimale? Hva med belysningen på norske riksveier? Den kan ikke sies å være ideell.

Problemet kan belyses ytterligere med diskusjonen om midtrabatter, for eksempel langs hele E39, E6 og E18. Risikoanalyser har vist at midtrabatter kan redusere faren ved å ferdes i trafikken, og det har til og med blitt satt ut i praksis langs enkelte strekninger. Hvorfor ikke flere steder? Norske myndigheter opplever ikke en slik investering til å gi nok utbytte, for det er liten tvil om at en slik investering ville kostet skjorta. Men la meg spørre: hvor mange oljekroner er et menneske verdt? Naturligvis er dette et politisk spørsmål, men dette spørsmålet står likevel igjen som fundamentet når en slik avgjørelse om midtrabatter skal gjøres.

Til tross for en tilsynelatende allmenn oppfatning om at den norske veistandarden er dårlig, så skal rettferdigheten sies, nemlig at det har blitt innført tiltak for å øke trafikksikkerheten.  Forbud mot bruk av mobil uten handsfree er et slikt eksempel. Et kostnadsfritt tiltak.

Dette er kjempebra. Her skal du lete lenge etter en innvending. Det må i så tilfelle være argumentet om individualisme og minst mulig innblanding fra statens side. Mobilbruk i bilen er farlig. Det kan de fleste enes om. Men hvorfor stoppe der? Er det ikke ganske underlig å tenke over at man kan ikke bruke mobil, mens andre livsfarlige ting i bilen er lov.

Hvor mange sekunder har du brukt på å ta på deg leppestiften i bilen? Hva med når du skal sette Statoil-koppen din ned i koppholderen? Eller hva med når du velger deg ut en ny CD fra CD-mappa som henger på solskjermen? Er ikke dette aktiviteter som bruker en liten del av vår konsentrasjon, og som kan være minst like farlig som å bruke et halvt sekund på å se på mobilen – med eller uten handsfree?

Uten at regnestykket skal inkluderes i denne kronikken, så kan vi med ganske stor sikkerhet si at et forbud mot slike ting ville økte trafikksikkerheten. Slike restriksjoner ville reddet liv. Motargumentet mot dette er igjen individualisme. Mange vil oppleve det som latterlig at man ikke får nyte en kopp med kaffe i morgenrushet til jobb. Spørsmålet blir da: hvor mange kaffekopper er et menneskeliv verdt? Nå er ikke rushtrafikken det som skaper flest ulykker, men prinsippet blir det samme.

Det er velkjent at risiko henger sammen med persepsjon og hvordan individer opplever risiko. Risiko i trafikken blir oppfattet som liten og akseptabelt i forhold til konsekvensene. Dette har sammenheng med at man er kjent med risikoene, man har stor grad av kontroll over situasjonen og den er dagligdags. Likevel er vi fremdeles klar over at farene forbundet med bilkjøring statistisk er enorme i sammenlikning med for eksempel flytrafikken. Men dette oppleves av manger mer skummelt og det har i motsatt tilfelle med at man ikke i det hele tatt har kontroll over situasjonen.

Budskapet i dag blir, at selv om man ikke tenker så mye om risikiene som eksisterer i trafikken, så er det reelle trusler som tar hundrevis av liv og skader flere tusen hver t år. Dette er som sagt bare i Norge. Hvorfor aksepterer du da at trafikksikkerhet ikke blir prioritert i like stor grad lenger? Det finnes en rekke tiltak, som innføring av midtrabatt, som ville økt trafikksikkerheten. Det er en investering som ikke synes å være profitabel nok for norske myndigheter. For at det skal endre seg, så kan ikke vi være fornøyde med at nesten 300 mennesker dør på norske veier. Til det er det for mange tiltak som kan iverksettes. Så får man på et senere tidspunkt drøfte hva som faktisk er akseptabel risiko. Kanskje du tenker over det neste gang du sender en liten tekstmelding mens du kjører full fart på motorveien.