ABC Nyheter

Da jeg stanget hodet i veggen for et par år siden, forsto jeg heldigvis etter hvert at jeg trengte hjelp, og begynte å se meg om etter døren. En situasjon som ble utløst av mine overordnede på min arbeidsplass, som jeg hadde tjent i nesten 27 år. Etter å ha arbeidet i en orgie av mobbing og fornedrelse, blir en lett et offer når en ikke vet om at offer rollen ble plantet i en allerede som barn.

Der den har lagt og utviklet seg som en kreftsvulst, som bare ventet på de rette forholdene til å slå ut.  Når en slik kreftsvulst løses ut som i mitt tilfelle, og først etter at en har passert en alder der muligheten til å skifte arbeidsplass er lik null, da er en retrett en umulighet. Da må en enten fortsette på denne arbeidsplassen og med det bli knust psykisk, eller så må en ta opp kampen å kjempe imot å komme seg vekk igjennom døren som alltid vil finnes der.

Da jeg gikk igjennom døren traff jeg min dyktige psykolog som ledet meg frem. Først måtte jeg tilbake, langt tilbake, ja faktisk før min tid, en prosess som holdt på å slite meg i stykker. Igjennom barndommen og oppveksten frem til der jeg faktisk var. Fra mor og far var lykkelig gift med min nyfødte søster 1939, til oppstarten av Milorg i Oslo i 1940. Fra motstandskampen, til ettersøkt av Gestapo død eller levende, til helvetesflukten vinteren i 1943, etter at de tre hadde lagt seks uker i dekning i en kald og mørk kjeller i Oslo.

Far som etter flukten og interneringen i Sverige ble sersjant i De Norske Polititroppene i Sverige, med i kampene av frigjøringen av Finnmarken. Fra gleden over frigjøringen til Danmark i ny flott jobb, til nedturen starter igjen i 1951. Døren som far denne gangen skulle gå igjennom besto av kreft, som tar fars liv i 1952, bare 37 år gammel.

Døren som mor kommer igjennom er like tøft som døden, enke med 4 barn i de tøffe 1950 årene. Barna hun var nødt til å sette vekk til fremmende mennesker i et fremmed land, til de igjen kunne samles i Bergen. Mors psykiske sammenbrudd grunnet krigsopplevelsene og etter hvert angsten for selve livet da vi ennå var små. Til en liten gutts egne fornedrelser fordi han var forsvarsløs, fordi hans far var død, og hans mor slet psykisk, en jæv… kombinasjon for et lite barn uten støtte, selv ikke fra sin egen familie.

Alle disse dørene som mine foreldre måtte gå igjennom påvirket dem, og som igjen påvirket mine søsken og mitt eget liv. Jeg var derfor nødt til å gå igjennom våre liv å skrive det ned, for å få en kontakt med det som hadde skjedd.  En kontakt som gjorde at jeg overlevde og ble kvitt mitt spøkelse i form av offerets ånd, som jeg så kalte renselsen. Etter renselsen skrev jeg denne epilogen over far, som jeg bruker hver gang jeg får et problem, det var vondt å skrive den, ja veldig vondt, men den renser min ånd

Epilog

Det å skrive ned alt som du far, og mor har vært igjennom, samt deres skjebner har ikke vært lett for meg far. Men jeg bare måtte far, for å finne noe som kunne gi meg trøst og hjelp når de prøvde å knuse meg psykisk. Bare det å skrive ned sangen mor lærte oss, som vi fire barn sang for deg far den siste kvelden av ditt liv var så vanskelig å skrive ned. Hver gang jeg startet med ”Jesus har en bok i himmelen” stoppet det for meg far, for smerten ble så stor.

Jeg tenker på hva du tenkte, der du lå, kvelt av kreftens enorme krefter mens du så og hørte dine fire små barn som sto rundt din seng og sang. Var det da du forsto at døden snart skulle befri deg for kreftens smerte helvete, men samtidig ta fra deg mulighet til å styre dine barn og bistå dem når de trengte det i oppveksten, på godt og vont? ”Herre Gud” far jeg føler smerten din som hjelper meg til å forstå mine egne smerter, selv om det gjør vondt så vet jeg du hjelper meg.

Jeg sto der ved din grav og mine små hender holdt rundt en blomst, som jeg kastet ned til deg i dypet av din grav, men uten å forstå hva som foregikk og hva det skulle bety for mitt liv.

Å, far som jeg savnet deg da lærerne på skolen i de tøffe 50 årene fornedret meg på grunn av at du ikke var mer og mor som var knust av krigens gru og savnet etter deg. Men mor forlot deg aldri, men overga seg helt til kristendommen, som påvirkt henne og ga henne enda større selv skyld for det hun hadde vært igjennom under krigen for å frigi sitt land.

Mor som kjempet og slet for sitt sinn, uten at familien og dine barn forsto, da hadde hun bare forakten igjen, som sammen med angsten for fortapelsen knekket henne ned. Som påvirket din minste sønn sin fremtid samens med fornedrelsen på skolen, som jeg så bittert svelget i meg og skjøv det ned i dypet av mitt sinn.

Til en dag da det igjen innhentet meg og fikk meg til å flomme over av smerte, for dypet var blitt for stort. En smerte de fleste ikke vil forstå, men far, jeg er sikker på at du ville forstått og trøstet meg. Gitt meg varme og trygghet så jeg kunne kjempe i mot og heve mitt hode fra fornedrelsen sluk og reise meg å si, her er jeg!  Men en ting kan jeg si deg far, jeg har fått en hustru som du, like henrivende og opptatt av sin mann, samt to herlige barnebarn har hun båret frem og siden er det kommet to nydelige oldebarn.

Mine tårer far som renner ned når jeg sitter og skriver din Biografi, vil nesten ingen ende ta. Men far jeg gråter for deg, og jeg gråter for mor og for mine søsken, og for meg selv. Men jeg gråter også av glede, fordi jeg kan kalle nettopp deg for far, selv om du forlot meg da jeg var fem. Jeg vet at du elsket meg, ditt rop på mitt navn den gang døden tok deg tar jeg som ett tegn.

din minste sønn Dag-Geir

Les min Blogg på; http://www.dag-geir.origo.no/