ABC Nyheter

Dette er et signal på at vi er nødt til å pleie vår politiske hukommelse.

Det som bekymrer meg mest, er den arrogansen som utvises, og den nonchalante holdningen ovenfor velgerne. AP var merkelige mens de var i opposisjon. Som om et helt nytt parti var på banen, med de samme kjente ansiktene. Stemmene var fordreide, det vil si, budskapet og de politiske triksene. Da AP igjen dannet ny regjering, var derimot alt tilbake til det gjenkjennelige.

Det er en kjent sak at vi velgere lider kollektivt av en fraværende politisk hukommelse, generelt sett. Vi tillater oss å glemme de store stygge sakene som regjeringen banker gjennom etter valgseieren, for så å la oss rive med når valgflesket freser i innspurten av et nytt valg.

Denne regjeringen har i så måte klokkertro på at konseptet aldri slutter å virke. Jens Stoltenberg kan muligens klandres for å ha gjort ekstremsport ut av det. Jeg tenker på sviket mot grundere og investorer når biodiesel ble avgiftsbelagt. Fra SV-hold kan det se ut som om el-bilen står for neste avgift. Et stort moralsk poeng til SV om de klarer å stable et ultimatum på beina i en slik sak. 

At regjeringen valgte bort en grundig gjennomgang med tanke på sjøkabel i Hardanger, viser så alt for tydelig at regjeringen har mistet kontakt med folket. Det finnes et utall av saker å rippe opp i, kanskje av større betydning for andre, men for meg holder det med disse. De viser at det enda er en stund igjen til neste valg.

Samarbeidspartner SV sitter i regjering i bytte mot å bli overkjørt i annenhver sving, les: de viktige sakene som gjør at ungdomspartiet går i frontalangrep med moderpartiet. Viktige posisjoner koster mer enn normalt når en i tillegg er malplassert.     

Personlig har jeg også sett meg lei av at et parti som dupper rundt sperregrensen, skal ha en arrogant leder som ikke engang er folkevalgt, men allikevel tillater seg en oppførsel man må til Frankrike for å finne, der den politiske eliten historisk sett opphøyer seg til kongelige.

Det gagner oss svært lite å ha ministerposter overlatt til en stor lobbygruppe, som Senterpartiet i realiteten er. Rusen forårsaket av makt er her så åpenbar, og bakkekontakten et bortgjemt sted.   

Vi ville være bedre tjent med et 4-partisystem. Uten å nevne hvilke enorme administrative besparelser det ville avstedkomme, skal jeg holde meg til å nevne at politikken da ville vært av et annet kaliber, og de folkevalgte holdt et langt høyere nivå enn dagens.

Det ville ha resultert i andre utfordringer, men vi ville gjort kål på den politiske hestehandelen som muliggjør at en kan lede et parti rundt sperregrensen i det ene øyeblikket, for så å være fungerende statsminister i det neste.

Får vi så en mer jordnær regjering med konstellasjonen Høyre-Fremskrittspartiet? Det vet jeg ikke, men det er det jeg håper tiden vil vise, ved første mulige anledning.

4-partisystemet har jeg lite håp om, i et land som klarer å holde liv i nynorsken, selv om den er dømt til å ha passert høyden av sin korte levetid. Med et litt lengre historieperspektiv synes det klart at også dette vil bli sett på som et sykt prosjekt som var ekstremt kostbart for samfunnet.

Det starter i første omgang hos oss selv. Helt fra at selve kommunikasjonen er langt viktigere enn at særtrekk fra hele Vestlandet holdes i hevd, og frem til et punkt hvor vi må tilkjennegi at på tross av dette stabeist-genet, så er politikerforakten nådd «Laissez-faire», til et punkt hvor vi ikke engasjerer og bryr oss, og det er det som er så farlig.

Vi får det styret vi fortjener, som de styrende får det folket det fortjener. Nå er vi blitt et grådig, rikt, og numment folk, og det er på tide vi er bevisst vår politiske makt, og tar tilbake ordet folkevalgt, og ser til at det faktisk også brukes i praksis, for fremtiden.

Når vi summerer frem mot neste valg, la oss da sørge for at alt kommer med på kassalappen, og ikke bare lokketilbud.

Forsidefoto: Scanpix