ABC Nyheter

Nesten all fritiden til barn, spesielt i USA og England, er organisert gjennom diverse fritidsaktiviteter og sport av voksne. (Her til lands også.) Derfor blir det liten tid for barn til å leke slik de gjorde bare for 10-30 år siden. 66% av alle barn mellom 8-12 år har aldri lekt alene med andre barn ute.

Greit at verden er farligere og man må passe på osv., men det er ikke det som er poenget.  

De fleste foreldre sender ungene avgårde på alle mulige aktiviteter fordi man har fått innprentet i hodet at sport er bra for selvfølelsen, gir mestringsfølelse osv.

Sport KAN  gjøre de tingene, det er ikke garantert at dette skjer.

Man anslår at 5% av alle barn har anlegg for å gjøre det bra i sport. Mens de resterende 95% sjelden får ta i ballen og er ikke med i noe særlig lagspill. Dette gjør at de føler seg oversett og lite vellykket. 

Utenom de 5% kan det være mer skadelig, enn det gir fordeler. I et eksperiment fikk barna som spilte sammen på et basketballag, spille/leke sammen på en lekeplass. De barna som hadde det mest gøy og tok flest sjanser var de som var i de 95 prosentene. 

Det ble sett i sammenheng med at når tilskuertribunen er full av voksne og barn som heier og roper, turte ikke barna ta sjanser på banen, pga. bekymringer for å gjøre noe feil og det sosiale presset fra tribunen. 

For mange fritidsaktiviteter og foreldre som er resultatorientert (spesielt i USA), har ført til at flere og flere barn går i terapi for å håndtere stress!

Enkelte ser dette i sammenheng med ADHD, at mange barn mister essensiell læring gjennom lek som lager viktige forgreininger i hjernen. Og dette lar seg ikke reparere etter et viss stadium.

Gjennom lek lærer man seg sosialisering, forhandlinger og problemløsning osv. I tillegg blir barna mikrostyrt av foreldrene, lærere og voksne og må få tillatelse til absolutt alt de foretar seg.

Slik at når masse barn settes sammen uten voksne, vet de ikke helt hva de skal gjøre fordi ingen voksen har fortalt dem hva de skal gjøre. Dette har gitt uselvstendige barn som gjør det dårligere blant annet på skolen.

I England holder de på med et prosjekt hvor barn får lov til å leke på lekeplasser slik som de man hadde før i tiden, før alle forskrifter om sikkerhet osv. kom. Med klatretårn, snurrebasser osv. Et miljø hvor ulykker kan skje. Der lærte de bl.a. risikoberegning og kritisk tankegang.

Her fikk ungene tid og mulighet til å leke i et ikke-risikofritt miljø. Dette gjorde at skoleresultatene ble bedre og selvstendigheten økte.

Slik verden er nå i typiske forstads-USA lever ungene helt uten risiko, og derfor lærer de heller ikke av erfaringer fordi foreldrene virker som støtdempere. De får nesten ikke skrubbsår engang fordi alt er sikret i hjel. Prøving, feiling og det å manøvrere i risikofylte omgivelser gjorde det at ungene mest sannsynlig ikke ville oppsøkte risikoer i tenåra heller.

I min barndom lekte vi utendørs i timevis, kom hjem skitne og sultne, men lykkelige og hadde lært noe (og det uten at vi visste det!). Ingen visste nøyaktig hvor vi var. Ofte til skogs og lekte alene med andre unger. Ingen mobil, ingen hjelm på sykkeltur, ingen hysteriske foreldre. Vi fikk skrubbsår titt og ofte men det var ingen big deal. Man børstet av seg og lekte videre. I dag er det nærmest et legevaktsbesøk om ungene får et blodig kne.

ALT skal organiseres, unger hit og dit - for et mas. Hva med å bare la dem få være barn og leke etter sin egen fantasi? Prestasjonspress fra tidlig alder er å gjøre barna en bjørnetjeneste.

I USA er det populært med «playdates» - altså foreldre som avtaler med andre foreldre at deres barn skal leke sammen, på bestemt tid. Presset inn i tidskjemaene familiene har. Antagelig mer et «kaffeslabras» (greit nok for all del) enn til nytte for barna. Uansett er det nok de voksne som bestemmer hvem de skal være sammen med og hva de skal gjøre.

Å gi barna mulighet til frilek er det beste man kan gi dem! Alt MÅ ikke organiseres, inneholde prestasjoner etc. La de være i fred og ikke overbeskytt!

Hørte om en dame i USA som lot sine barn leke fritt (selvsagt ikke uten omsorg og oppsyn). Dette vakte en storm av hets mot henne fordi hun ikke fulgte strømmen. Hun ble kalt uansvarlig og gal og verre ting.

Motsatsen til dette er familier som er oppe 4-5 om morgenen for å rekke alt de skal og er hjemme sent på kvelden (svært vanlig i USA). Fullspekkede program for barn og voksne. Galskap.

Vi kveles av så mye i samfunnet, vi skal yte noe så fort vi omtrent kommer til verden. Alt går så hurtig og vi fanges inn i karusellen av mas og jag - og tror vi gjør alt så bra pga. mengden aktiviteter etc. Helt feil - barns fantasi og naturlige utvikling knuses under dette. Verden står ovenfor et kjempeproblem med barn og unge. Det skapes i stor grad uselvstendige unger uten initiativ og selvtillit, med lærevansker - disse skal faktisk bli voksne en gang og styre verden. Hvor mange kommer til å falle av lasset på ulike vis av nevnte grunner? Noe å tenke på...

Mangel på egen lek - veiledet, organisert «pedagogisk» lek, prestasjonsfokusering osv. kan føre til en underutvikling.

Jeg har sett mye hjelpesløshet blant barn og unge - uten tiltak og initiativ. Foreldre legger alt til rette for dem, med det resultat at prøving og feiling omtrent er fraværende. Man er så redd for at barna skal bli såret, skuffet, få dårlige erfaringer etc., etc. at de vokser opp uten mulighet til å erfare på naturlig vis. Slikt krisemaksimeres og betraktes som en uting. Barna stakkarsliggjøres på den måten. Livet innholder risikoer, man kan ikke skjerme barn fra alt. Erfaring lærer man av.

Man hjelper ikke barna og deres utvikling ved å overbeskytte og presse dem til alskens aktiviteter. Når skal de få lov til å bare være barn, i sitt eget tempo?