ABC Nyheter

Sten Sørensen: Når sant skal sies . . . Emanuel Minos – en Guds gentleman (Hermon Forlag AS. 215 sider).

Jubileet ble markert ved blant annet et besøk i Dals-Ed i Sverige, der han som femåring talte for første gang i et offentlig møte – riktignok utenom det som var planlagt fra møteledelsens side.

Predikantdebuten i Sverige fant sted kort etter at lille Emanuel var blitt adoptert av de norske Kongo-misjonærene Oddbjørg og Gunnerius Tollefsen. Emanuels far var gresk, moren av egyptisk herkomst.

Emanuel fant seg fort til rette i Norge, og hans engasjerende forkynnelse ble satt stor pris på. Han har hatt store tilhørerskarer både i Norge og andre land, særlig Sverige. Sant nok kunne det være tider med problemer for gutten Emanuel og hans adoptivforeldre. Det var høyst uvanlig med en så særpreget og moden forkynnelse som den Emanuel eksponerte. Noen mente at han var blitt utsatt for press fra adoptivforeldrene. Beskyldningene førte til mismot, endog så sterkt at ekteparet Tollefsen ville bremse på Emanuels forkynneriver, men forgjeves. Han slo fast at han måtte ut med det som var pålagt ham.

Senere sa Gunnerius Tollefsen til Emanuel: «Tenk om du kunne studert i Oxford!!» Og slik ble det.

Sten Sørensen skriver at Minos har vært en reisende forkynner – ikke bare i Pinsebevegelsen, men han har også hatt en tjeneste på tvers av kirke- og menighetsgrenser. Han har dessuten engasjert seg ved innsamling av midler til kristne medier – både i Norge og Sverige.

Etter hvert ble livet så krevende at da Minos nærmet seg 60 år, fikk han alvorlige helseproblemer. Legen mente det var mye som tydet på at det måtte bli stopp på predikantvirksomheten. Men så kom han seg igjen, og dermed kunne predikantgjerningen fortsette.

I tillegg til den vanlige predikanttjenesten har Minos vært opptatt av å bidra med råd og dåd for å avhjelpe kriser. «Uansett hva krisen gjelder, mener Minos det er viktig å gå til Guds Ord for å se hvordan en kan løse krisene ut fra Skriften. Kanskje det finnes eksempler i Bibelen som kan være med å løse saken.» «Minos har et sterkt håp om at Pinsebevegelsen fremdeles kan være en offensiv vekkelsesbevegelse [. . .]» Han kjenner også på en nød for kristenheten i alminnelighet. «Jeg er bekymret for at vi nå tilpasser oss tiden vi lever i i stedet for å tilpasse oss Guds Ord», sier han. «Troskapen mot Guds Ord gjelder vår bevegelse i alminnelighet og kristenheten i særdeleshet. Derfor skrev jeg min siste bok Det har ringt for tredje gang. Den er et nødrop. Jeg håper at vi til tross for ulike dåpssyn, menighetssyn eller organisasjonssyn kan komme sammen og reise en varde for bibeltroskapen her i landet.» (Det har ringt for tredje gang er anmeldt i abc.nyheter.no [søk: Profetisk alarm].)

Ett av kapitlene i Sørensens bok gir en kronologisk oversikt over Minos' liv og virke, blant annet: 1956-1963 Familien er i Oxford og Emanuel studerer to år på språkskole og fem år på universitet; 1964 Minos med familie tilbake til Norge. Utstrakt møtevirksomhet; 1969-1979 Utstrakt reisevirksomhet i hele Norden, Tyskland, Østerrike, Sveits og Jugoslavia; I mai 2010 Minos skriver et verk om de første kristnes liv og gjerninger.

Fru Aase, sønnen Christen Iben samt døtrene Benedikte og Oddbjørg gir gode beskrivelser av ektemannen og faren. Gunnar Prestegård og Terje Hegertun skriver anerkjennende artikler om Emanuel Minos, som de henholdsvis karakteriserer som en nådebegavet forkynner og en mann – grepet av Gud.