Ønsker vi virkelig en velferdsstat?
Det er en kjennsgjerning at det store flertall av nordmenn lever gode og trygge liv, med økonomi og helse som tilsier høy levealder og levestandard. Med andre ord: det store flertallet av vår befolkning vil derfor nikke gjenkjennende til Store Norske Leksikons definisjon på velferdsstat som ”en betegnelse på en stat som i betydelig grad garanterer samfunnets medlemmer hjelp hvis de skulle komme ut for helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt (f.eks. ved arbeidsledighet eller alderdom), og som sikrer den enkelte rett til utdannelse.”
Det store flertall av vår befolkning kjenner med andre ord ikke selv på kroppen at velferdsstaten er i ferd med å bli avviklet. Problemet da blir selvsagt at det store flertall ikke innbefatter grupper som: sosialklienter, minstepensjonister, enslige forsørgere, uføre, rusmisbrukere, innvandrere med flere. Det er nemlig disse gruppene som hver dag må kjempe for sin daglige eksistens og kreve de rettigheter en velferdsstat plikter å sikre dem. Desverre for dem er det ikke disse gruppene de politiske partier først og fremst er ute etter å tilfredsstille. De er for dyre, og for få til det. For å få regjeringsmakt (og statsministerpost) i Norge kreves det kanskje 30- 40% av stemmene ved valg. For de store landsdekkende partiene er det derfor tilstrekkelig å kjempe om stemmene til det store flertallet, de som opplever at de har det godt og lever i en velferdsstat. De ”andre”, de som sliter, er det ikke så mange stemmer å hente hos uansett. Men er det ikke nettop dette som burde definere en velferdsstat? At vi tar oss av de svakeste blant oss, selv om vi ikke må?
I dag opplever vi at det ”prioriteres”, det vil si: kuttes på områder som helse, sikkerhet, sosiale goder, skole, ja, på alle områder der det ført og fremst er ”de andre” som får merke det på kroppen. I et forsøk på å vise omsorg også for de svakeste har man riktignok gjennomført en rekke reformer, men uten at man samtidig legger ved de økonomiske midler som skal til, eller stiller krav til resultater. ”De andre” de som får bruk for velferdsstatens sikkerhetsnett opplever derfor at hverdagen stadig blir vanskeligere. Men for våre sentrale folkevalgte spiller dette tydeligvis ikke så stor rolle. For ”de andre” bruker i liten grad sin stemmerett ved valg.
Vi i Sentrumsalliansen vil ikke ha det slik! Vi vil sikre den enkelte et minimums livgrunnlag, ved å erstatte dagens sosialstønad med borgerlønn. Slik får vi den enkelte over fattigdomsgrensen, og gir mottakeren litt av verdigheten tilbake. Vi vil hjelpe den enkelte rusmisbruker, ved å sikre ham/ henne behandlingsplass, og et ettervern. Og vi vil integrere våre nye landsmenn og kvinner, slik at også de får nyte godt av velferdsstaten. I motsetning til justisministeren, som nå vil at politiet skal unnlate å behandle narkotikasaker og utevold, ønsker vi å styrke politiet, og få flere politifolk ut i gatene for å sørge for sikkerhet.
Ved hjelp av blant annet disse grepene ønsker vi å gå motsatt vei av det våre stemmekåte regjeringspartier gjør, og styrke velferdsstaten. Det blir kanskje ikke så mange stemmer av det, men dersom vi kan hjelpe bare en av våre mest vanskeligstilte har vi oppnådd mer med vårt politiske virke enn vår sittende regjering.
For å sitere Arnulf Øverland: ”Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”.
Frode Larsen
Sentrumsalliansen

Barns beste
Lesernes kommentarer
Tore Tønder
3. august 2010 - 16:29
La oss innføre borgerlønn nå!
Vi bør stoppe og la de fattigste være en salderingspost for sittende regjeringer.
Det betyr at trygdeoppgjøret også bør avvikles. Og at borgerlønnen automatisk indeks reguleres årlig? Dett vil være lønnsomt for staten da det mesteav disse pengene blir spist opp av konsum, skatter og avgifter....
Ole H. Johansen
3. august 2010 - 20:05
Altfor høyt
Geir Holst
5. august 2010 - 9:43
Borgerlønn ....
1. Hva ønsker vi å oppnå.
(Mindre byråkratisk håndtering, sikring av velferd, saklige diskusjoner rundt samfunnets utvikling i stedet for et evig hyl fra interesseorganisasjoner som er født i folkelig desperasjon eller utidig dekadent misnøye)
2. Hva oppnår vi?
(Når vi innfører og gjennomfører en god progressiv ide vil vi nesten alltid få noe vi ikke hadde forestilt oss, da er det viktig at vi har et sterkt forhold til punkt 1. slik at vi ikke glemmer hva vi ville ha, og kan innføre korrigerende tiltak som ikke undergraver den opprinnelige målsetningen.)
Veldig mange er av forskjellige årsaker livredde for at dette skal bli en realitet. Noe av denne frykten er velbegrunnet og må tas med i betraktning når man utformer løsningen. Jeg tar gjerne borgerlønnen for oppsiden er større en nedsiden, men jeg er livredd for et eksperiment som må avvikles etter kun et tiår. Det vil i tilfelle være et stort skritt tilbake for den frie tanken.
Hva er vi redd for? og hvem er redd for hva ?
-Latskap
-Inflasjon
-Liten mulighet for debatt med vikarierende argumenter.
-Økt skatt på høye inntekter.
-Svekkelse av janteloven.
-Moralsk forfall.
-Et kjedelig samfunn med for stor likhet mellom folk.
-Liten innovasjon eller endring. (Personlige og samfunns kriser har det største endrings potensialet.)
- Etc.etc.etc.
Oppsidene fortjener å bli drøftet videre i forum !!
Ole H. Johansen
5. august 2010 - 18:27
Innsikt
Her et tips som jeg mener gir både god innsikt og forslag til løsninger:
http://www.amazon.com/Our-Hands-Replace-Welfare-State/dp/0844742236/ref=sr_1_7?s=books&ie=UTF8&qid=1281025006&sr=1-7