ABCNYHETER

Hun beklager at en uigur kanskje har drevet med terrorplanlegging, og gjentar at uigurene er fredelige folk, som kjemper for menneskerettigheter med ikkevoldelige midler. Her kan du lese artikkelen:

Høsten 2004: Mens jeg ennå befant meg i en mørk fengselscelle for å ha opponert mot Kinas seks tiår lange undertrykkelse av uigurene, mottok min familie på vegne av meg den norske Rafto-stiftelsens pris i Washington, som en anerkjennelse av uigurenes lidelser og min fredelige motstandskamp. Prisen førte, sammen med internasjonalt press fra vestlige regjeringer og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner, til at jeg ble løslatt i mars 2005.

Jeg besøkte Norge for første gang i oktober 2006. Det var en stor glede for meg å møte de samme menneskene som hadde tildelt meg Rafto-prisen før de noen gang hadde møtt meg. Jeg forelsket meg umiddelbart i Norge og landets frihetselskende innbyggere. Sist jeg besøkte Norge var for kun tre måneder siden, for å delta på Oslo Freedom Forum. Norge vil alltid ha en spesiell plass i mitt hjerte. Det er et land der fred og frihet står høyt og der man kan søke tilflukt. Det er et land som mange uigurer som har unnsluppet Kinas undertrykkelse kaller sitt hjem.

For over to uker siden ble jeg imidlertid brutalt vekket til nyheten om at en terrormistenkt uigur, med kobling til al-Qaida, hadde planlagt et terroranslag sammen med en usbeker og en iraker, og at de var blitt arrestert i Norge. Denne nyheten sendte sjokkbølger over hele verden. I likhet med andre uigurer rundt om i verden, reagerte jeg med sjokk og vantro. Jeg spurte meg selv hvordan dette kunne være mulig, hvordan en uigur som var blitt innvilget asyl og statsborgerskap i Norge kunne være koblet til al-Qaida og planlegge et anslag mot Norge.

For det uiguriske folket, som er blitt forfulgt av Kinas kommunistregime i mer enn et halvt århundre, er dette trolig den verste nyheten vi noen gang har fått. Siden 11. september 2001 har de kinesiske myndighetene kuppet hensikten med den globale krigen mot terror og misbrukt den til å skape kunstige koblinger mellom obskure uigurgrupper og al-Qaida. Kina utropte seg selv til «terroroffer» og forsøkte å framstille uigurenes legitime motstand mot kinesisk undertrykkelse som «terrorisme.» Kina forsøkte å framstille uigurenes kamp for frihet som en islamsk trussel, ikke bare mot Kina, men også mot den vestlige verden. Kina har dog aldri lykkes i å underbygge disse påstandene. Takket være Rashidin Muhammed, den uiguriske terrorsiktede mannen i Norge, har Kina nå fått et påskudd til å kunne si: «Hva var det vi sa?». Kina vil sannsynligvis bruke dette for alt det er verdt for å kunne intensivere forfølgelsen av uigurer og forsøke å innbille verden at uigurenes frihetskamp er koblet til internasjonal terrorisme.

 Jeg frykter at lidelsene til mange uigurer vil bli forverret av dette og at mange mennesker i Vesten nå vil ha betenkeligheter med å støtte uigurenes fredelige og legitime kamp. Den harde, undertrykkende linjen som Kina har fulgt siden 2001, har spilt en sentral rolle i radikaliseringen av noen ytterst få unge uigurer. Faktum er at vestlige analytikere lenge har advart Kina om at deres nulltoleranse overfor enhver form for uigurisk dissens, uunngåelig ville gjøre noen uigurer mottakelig for fundamentalistenes budskap.

Vi uigurer er et gjestfritt og fredselskende folk. Til tross for at denne ene terrormistenkte nå har rokket ved tilliten mange vestlige regjeringer og folk har til vår kamp for frihet, menneskerettigheter og demokrati. En terrormistenkt uigur representerer på ingen måte hele den uiguriske nasjon. Det store flertallet av vårt folk er fredelige. Faktum er at vi er ofre for seks tiår med kinesisk forfølgelse. Derfor tror vi ikke på terrorisme og vold som midler for å oppnå våre mål.

Personlig er jeg faktisk glad for at Rashidin Muhammed og de to andre mistenkte ble arrestert før de kunne gjennomføre noe terroranslag. Jeg tar avstand fra enhver form for vold og støtter fullt ut den norske regjeringens arbeid med å etterforske denne saken og bringe de som måtte være skyldige for retten. Hvis Rashidin blir funnet skyldig i slike forhold, bør han straffes. Norge er det andre hjemland for mange uiguriske flyktninger. Norge har gitt dem beskyttelse og frihet. De føler at de står i evig takknemlighetsgjeld til den norske regjering og det norske folk for den sjenerøsitet og gjestfrihet som er blitt vist dem. Dette i sterk motsetning til hva slike som Rashidin må føle. Derfor står vi fullt og helt ved Norges side, når det gjelder å fordømme terrorisme og den type terroranslag som de tre er mistenkt for.

Samtidig ber jeg innstendig om at verdenssamfunnet, inklusive den norske regjering, ikke lar seg påvirke av dem som ønsker å sette likhetstegn mellom en terrormistenkt uigur og hele den uiguriske nasjon og dens ønsker om frihet. Den kinesiske regjeringen har i betydelig grad forsøkt å klistre merkelappen «terrorister» på det brede lag av det uiguriske folk, og hvis man har lært noe av historien, så vil de nå bruke arrestasjonene i Norge som unnskyldning for å forfølge uigurene i enda større grad. Det internasjonale samfunnet burde avstå fra å akseptere Kinas illegitime krav og hindre Kina i å intensivere forfølgelsen av uigurene i kjølvannet av Rashidin-saken.