ABC Nyheter

For mer enn 100-200 år siden var det ikke knyttet stor prestisje til å være vitenskapsmenneske, tvert i mot kunne det være direkte risikabelt i tidligere tider, man kunne bli brent som kjetter. Når noen allikevel valgte å være det var det av et sterkt ønske om å finne frem til sannheter. Nettopp av disse grunner var vitenskapsfolk troverdige den gang, selv med de begrensede resurser og muligheter for forskning man hadde i tidligere tider sammenlignet med nå. I dag er det stor prestisje knyttet til å være forsker eller vitenskapsmenneske, og det er ikke forbundet noen risiko med det. Dette betyr at motivet for å ville bli forsker for svært mange (ikke alle) snarere enn en kjærlighet til sannheten er et ønske om å komme i en posisjon hvor en tilsynelatende uten å kunne bli motsagt kan ”bevise” det man på forhånd har av holdninger. Med andre ord, man bestemmer seg først for hva man vil ”bevise” og går så ut i naturen eller et annet sted for å finne noe å bruke for å tilsynelatende kunne underbygge dette. Eller man setter seg ned og skriver en rapport hvor man påstår at ens forskning ”beviser” de holdninger man ønsker å fremme. Fordi det er de som allerede er professorer som utnevner nye professorer, og fordi det er de som allerede er i forskningsmiljøene som slipper til nye forskere, så sier det seg selv at disse miljøene blir veldig ensrettede i holdninger og mentalitet. Parallelt med at vitenskap og forskning i løpet av de siste drøye 100 år har vært ateistisk innstilt så har disse miljøer utviklet en egen quasi-religion hvor enhver teori eller utsagn som fundamentalt strider med den ”rette lære” blir stoppet. Noe slipper gjennom dog. For noen år siden leste jeg i et vitenskapelig tidsskrift at en etablert astrofysiker hadde sagt at konstanter som holder hele kosmos sammen er så nøye tilpasset hverandre, at den minste divergering ville medføre kaos. At disse konstanter ikke kunne være tilfeldige men planlagte. Dette medførte hysterisk motstand fra andre vitenskapsfolk, slik noe skulle bare ikke sies.

Når en person fremhevder noe ovenfor offentligheten som sant og bevist, så opplever man at det finnes tre forskjellige ting vedkommende vil kunne forsøke å legge til grunn for sine påstander. 1) En logisk/analytisk bevisførsel. 2) At ideene stemmer overens med politisk korrekte holdninger. 3) At vedkommende selv er en offisiell autoritet på området. De to siste grunnlagene forekommer svært ofte, det første omtrent ikke. Til dette vil mange forskere si at det vil føre for langt å forsøke å forklare det til lekfolk. Det finnes altså ingen bevis for at det vitenskapsfolk sier er riktig. Hvorvidt man vil tro på dem er kun et spørsmål om tillit.

For en del år siden leste jeg at universets tilblivelse, dvs Big Bang, fant sted for 20 milliarder år siden. Jeg sendte et leserbrev til et astronomisk tidsskrift hvor jeg fremmet en teori om at det kunne forekomme flere Big Bang samtidig og kontinuerlig, og at på samme måte som man hadde beveget seg bort fra det geosentriske og det heliosentriske verdensbilde var det på tide å bevege seg bort fra det Big Bang-osentriske verdensbilde også. Innlegget kom ikke inn i tidsskriftet, men noe senere så jeg at en astrofysiker hadde i realiteten fremmet samme teori men selvfølgelig noe mer vitenskapelig uttrykt.

Big Bang fant altså i følge vitenskapen sted for 20 milliarder år siden. Solsystemet vårt ble til for omtrent halvparten så lenge siden. Livet på jorden ble til for ca 2 milliarder år siden hevdes det. Alt i følge vitenskapelige utgivelser jeg leste for en god del år siden. Vitenskapen kan siden ha kommet frem til justerte tall men det er uvesentlig i denne sammenheng. Det de mener er at livet ble til ved en tilfeldig fysisk/kjemisk prosess som resulterte i levende DNA for svært få milliarder år siden. Vitenskapen har studert DNA men er ute av stand til å produsere liv. Men la oss si av hensyn til argumentasjonen at livet ble til ved en slik tilfeldighet for omtrent 2 milliarder år siden. Siden skal alle arter ha utviklet seg ved hjelp av TILFELDIGE mutasjoner, hvor noen har vært levedyktige og andre ikke. En mutasjon er resultat av påvirkning utenfra hvor et individs arveanlegg blir endret. Artsmessig påvirker ikke dette individet selv, men avkommet. Mutasjoner kan skje ved kjernefysisk bestråling. Det finnes tre fundamentale innvendinger mot utviklingslæren.

1) Det finnes i dag mange milliarder forskjellige arter (jeg har ikke det eksakte tallet foran meg). Hver av disse må i henhold til utviklingslæren være et resultat av et uvisst (for de høyerestående arter et enormt) antall SVÆRT VELLYKKEDE mutasjoner. Og hvor mange mislykkede mutasjoner har funnet sted for hver vellykket? Overordentlig mange siden mutasjoner er tilfeldige. Dette betyr at i løpet av de siste drøye 2 milliarder år skal ha funnet sted et ufattelig antall mutasjoner, svært mange hvert eneste år, flere om dagen. Når vitenskapen ikke har kunnet påvise mer enn noen ytterst få mutasjoner i løpet av de siste århundrer, atmosfæriske eller andre forhold som skaper mutasjoner skjer ikke hver dag, så er denne teorien mildest talt usannsynlig. Naturvitenskapsfolk bruker en retorikk ovenfor oss andre som kan minne om politikeres måte å snakke på. De uttrykker seg i overført betydning på en måte de vet vil bli oppfattet bokstavelig. De sier: ”Da valgte naturen å utvikle slik og slik,” eller ”Det hadde naturen et svar på…” osv. De unngår i slike sammenhenger å si at det dreier seg om tilfeldige mutasjoner og at naturen ikke kan velge selv hvilke mutasjoner som skal finne sted. Hadde de sagt det hadde det vært umulig å få det til å virke troverdig.

2) I henhold til utviklingslæren er det de arter som er best til å ta til seg næring og til å formere seg som overlever på bekostning av andre. Dette ville medført at det utviklet seg monster-arter som på kort sikt åt opp alt rundt seg og formerte seg i stort monn til de hadde ødelagt sitt eget livsgrunnlag. I verden finnes det sameksistens av arter som i den minste detalj er perfekt tilpasset hverandre, og som samtidig er svært sårbare ovenfor påvirkning utenifra. Slike sameksistenser av arter hadde aldri kunnet utvikle seg, langt mindre overleve, hvis utviklingslæren hadde stemt.

3) I naturen finnes det en ren luksus av perfekt design. Denne har en praktisk funksjon i tillegg til å være vakker. Men en slik overflod av fantastisk design kunne aldri ha utviklet seg tilfeldig.

Det var Darwin som kom på utviklingslæren. I likhet med mange moderne vitenskapsfolk bestemte han seg på forhånd for hva han ville ”bevise” og gikk så ut i naturen for å finne noe å bruke. Det han fant var at noen arter likner på andre og at noen arter er utdødd. Men dette visste man allerede. På dødsleiet innrømmet han at hans eneste motiv hadde vært å finne noe han kunne påstå motbeviste Guds eksistens. Det er ikke helt uvanlig å få kalde føtter i en sådan situasjon ved tanke på evigheten. Dagens vitenskapsfolk bruker sin egen offisielle ”autoritet” som grunnlag, og kun det, for å hevde at utviklingslæren er bevist. Men det er den selvfølgelig ikke og den vil aldri bli det.