ABC Nyheter

Fra å befinne seg i sentrum av de mest glamorøse ligaene i Europa, befinner disse spillerne seg akkurat nå i skammens og forbannelsens lys i det som er verdens største og viktigste fotballbegivenhet. Og det er en berettiget harme som som er rettet mot de blaserte stjernene.

For disse spillernes moralske forfall og avstumpede forhold til omgivelsenes forventninger, vitner om at kronerullingen til deres luksus ikke gjør dem til spesielt tiltalende vesener.

I dette mesterskapet har vi opplevd et «vannskille» i fotballverdenen. Søramerikanernes kjærlighet til sporten de bedriver gjenspeiler resultatene de har utvist på banen. Lag som Brasil, Argentina og Uruguay har alle vist ekte spilleglede og lagånd, både blant spillere og trenere. Det forteller at ærlighet, respekt og stolthet over å representere en nasjon, har seiret over egoisme og selviskhet. Ingen tvil om at stjernene i Sør-Amerika, hvor mange er oppvokst i slummen, er i besittelse av en annen takknemlighet og ydmykhet enn de skakkjørte primadonnaene fra europeisk jord.

Og derfor er det kanskje ikke så tilfeldig at Maradona og hans spillere, i gråtende lykkerus, går sin seiersgang over hele verdens TV-skjermer. For fotball er lidenskap og følelser. Og det er samhold som hever laget fra det middelmådige til det fenomenale. Fotball er en ekstrem lagidrett hvor enhet og kollektiv kjemi er uovertruffent et lag med individualister som har mer eller mindre tvilsomme og personlige agendaer.

Mye kan tyde på at Sør-Amerikas fotballkonsept genererer landslagsfotball på et høyere nivå enn den europeiske, og at de forholdsmessig er mer styrket. Og det er heller ingen tvil om at de har fått flere sympatisører.        

England og Frankrike har derimot blitt vanæret av spillere som har satt seg selv foran laget. Det bør settes et søkelys på deres legitimitet som fotballidoler for barn og voksne over hele verden. For det går en grense for hvor mye en skal dyrke individer, som i en problematisk verden for øvrig, står frem med en så til de grader forvridd virkelighetsoppfatning og et fullstendig overdimensjonert selvbilde.

Da er det fullt fortjent at Frankrikes idrettsminister fordømmer de franske spillernes innsats, både på og utenfor banen. Og det er rett og rimelig at Terrys forsøk på å skape splid i den engelske leiren blir gjenstand for hets og skjellsord i engelsk presse. At Wayne Rooney fikk passet påskrevet etter at han verbalt gikk til angrep på fansen etter hans livs dårligste kamp, kunne heller ikke vært mer fortjent.

Det er lov å håpe at gode krefter i den kommersielle fotballindustrien setter foten ned for disse fotballspillernes videre levevillkår. Deres markedsverdi på landslaget er i dag på et nullpunkt. Men når de etter verdensmesterskapet skal tilbake på klubblaget og dyrke sine respektive karrierer, er det viktig at deres opptreden på landslaget ikke blir glemt, men at det også her vil få konsekvenser for deres videre ære og samfunnsverdi. Og da blir det feil at United-spillerne Evra eller Rooney tjener mer penger enn det den engelske dronningen og statsministeren gjør til sammen.   

Når stjernespillere i en idrett som fotball, ikke lenger kan identifisere seg med vanlige folk, har de etter mine begreper ikke livets rett som fotballspiller. For dette er en arena som tiltrekker seg ufattelige menneskemasser fra alle samfunnets lag.

Ole Gunnar Solskjær uttalte i sin tid så tydelig at han aldri ville forlate sine røtter selv om han hadde blitt stjernespiller i Manchester United. Og det gjorde han da heller ikke. Fra et privilegert fotballiv i Manchester, og på det norske landslaget, var det aldri noen tvil om at han var bevisst sin rolle som forbilde og inspirator for barn og unge. Med de holdningene og verdiene han kommuniserte, sørger han fortsatt for at gryende proffspillere på en sunn og riktig måte kan leve opp til sin drøm.

Den kommende fotballgenerasjonen i England eller Frankrike har ikke like edle og realistiske idealer å leve opp til akkurat nå.