ABC Nyheter

Debatten om hvorvidt bruk av hijab er frivillig eller ei inviterer til ytterligere refleksjon og et spørsmål er hva ”frie valg” i forbindelse med islam betyr? Hva betyr det at man velger såkalt fritt? Hva i oss er det som velger hijab eller ikke? Hva tilsier at man skråsikkert kan si at muslimske piker selv velger dette? Hvorfra vet de dette? Hva er selvets status i islamsk sammenheng?

Aisha Kausar (VG 08.06.10) tar, som så mange, for gitt at, fordi hun opplever seg som bevisst, er det hun bevisst som derfor bestemmer seg for om hun ønsker å bruke hijab eller ikke. Ekstra komplisert og forvirrende blir det når viljen, som ofte forveksles med bevisstheten, også identifiseres med ubevisste fenomener som ønsker, lyster, drifter, trang, begjær osv. Vi kan altså ikke i kraft av viljeshandlinger bestemme oss for hva vi ønsker, har trang til, får lyst på eller begjærer. Vi kan m.a.o. ikke vite hva vi har lyst til, begjærer, har trang til eller ønsker før vi der og da faktisk ønsker, lyster eller begjærer osv. Vi sier ofte at ”vi skulle ønske…”, men dette impliserer ikke at vi øyeblikket etterpå de facto ønsker.

Ikke overraskende knyttes forestillingen om fri vilje og frie valg til bevisstheten og daglig opplever vi oss som bevisste beslutningstagere sikre på at det er vi selv som bestemmer oss for hva vi gjør eller ikke gjør. Hva mange imidlertid overser, er spørsmålet om hva som muliggjør at vi kan bestemme oss for å handle slik vi mener vi selv bestemmer oss for at vi gjør. Ofte veier vi ulike muligheter, alternativer, ønsker og lyster opp mot hverandre vi så velger blant og spørsmålet er hvor disse mulighetene og alternativene, ønskene og lystene vi bevisst velger blant kommer fra. Hva gjør oss i stand til bevisst å kunne velge? Skaper bevisstheten sitt eget innhold eller mates den fra annet hold?

 Antakelig til muslimers overraskelse, viser forskning at bevisstheten slett ikke skaper sitt eget innhold den selv tar stilling til. Snarere er det ubevisste prosesser i hjernen som skaper mulighetene, alternativene, ønskene, lystene og begjæret vi senere blir bevisste. Hjernen mater m.a.o. bevisstheten. Bevissthetens oppgave er å ta stilling til hva den får servert fra hjernen. Mesteparten av vår atferd og fremferd foregår uten innblanding fra bevisstheten som, avhengig av hvor disiplinert den er, mer fungerer som en slags moderator som sørger at våre mest uønskede, pinlige eller umoralske innfall og innskytelser ikke løper til handling.

Relevant for vår sammenheng er at bevisstheten er avskåret fra hva som foregår i hjernens indre gemakker. Vi kan ikke bevisst kontrollere eller styre hva hjernen kommer på av innskytelser, tilskyndelser, innfall, ideer, påfunn, lyster, ønsker, drifter, begjær osv. og dette har vidtrekkende konsekvenser selv for muslimer som påstår seg skapt i sin Allahs bilde.  

Dette betyr at når Kausar og andre muslimske piker hevder at de selv fritt velger å bruke hijab, er ikke umiddelbart opplagt hvor friheten ligger eller hva den består i, for spørsmålet kan stilles om hva som får hjernene deres til å trigge en innskytelse til å bruke et plagg som signaliserer alt annet enn åpenhet mot verden.

Ingen fødes som muslim og før piker sosialiseres inn i islam har de på lik linje med vestlige kvinner, evner, anlegg, drømmer og ønsker de selv skal kunne bestemme når og hvordan skal realiseres. Hvorfor skulle muslimske pikers hjerner trigge et ønske i strid med deres opprinnelige interesser, interesser ikke forurenset eller styrt av islam eller muslimske menn og deres familiehierarkier? Islam fremstår som en i prinsippet kollektivistisk, kvinnefiendtlig angiverkultur hvor kontroll av medlemmers sosiale og mentale liv er avgjørende for ideologiens overlevelse og hvor kritisk tenkning og selvstendige valg fører til ideologiens fall.

Den menneskelige hjerne med sin uovertrufne kompleksitet og kapasitet hevdes å være naturens ypperste frembringelse og med henblikk på den kontroll muslimske menn de facto øver over muslimske kvinner, er et spørsmål hvorvidt muslimske pikehjerner kan sies å være formet, formatert og påvirket i en slik grad at impulsen om å bære hijab, en impuls som kanskje bare er et resultat av kollektivistisk press over tid, feiltolkes som et ønske om å kle seg i hijab, et ønske man tolker som bevisst?

Uten at vi sikkert kan vite det, er fullt mulig at muslimske pikehjerner uavhengig av islams kollektivistiske kultur selv trigger impulsen til å bruke hijab hvor eksperimenter kanskje kan gi mulige svar. Det er m.a.o. ikke vi som har fri vilje, men hjernen, og fordi vi ganske enkelt ikke kan vite hvorfor vi skulle ønske å bruke hijab eller hvorvidt det overhodet er et ønske og ikke bare et resultat av sosialisering i en kollektivistisk kultur, faller således påstanden om at hijab brukes ubetinget frivillig.