ABC Nyheter

Vi har vært gjennom ei eksperimentering med lærerutdanningen. Det begynte med at en underkjente fagkunnskap som en viktig forutsetning for å bli lærer. På lærerskolene ble det ikke lenger så nøye med hvilke faglige kvalifikasjoner en lærer hadde, og studentene begynte å velge bort tunge fag som norsk, matematikk og naturfag. For noen år tilbake måtte en gjøre retrett og kreve mer fag, og en gir nå for første gang i historien gratis faglig etterutdanning til en rekke lærere, til store kostnader, for å bøte på den katastrofen denne neglisjeringa av fagkunnskap har vært. Og jeg er ikke overtydd om at den påbegynte nye lærerutdanningen vil løse problemet.

Vi har vært gjennom ei eksperimentering med avlønning av lærerne. Noen ukloke hoder trodde en enkelt kunne premiere seg fram til en god skole. Avlønningen skulle skje lokalt, og de beste lærerne skulle premieres. Også en god del karrierebevisste og selvgode lærere har falt for denne tanken. Men når en lokalt skulle begynne å finne kriterier for hva som var en god lærer, gikk det i stå, og en oppdaget at her brukte en mye tid og penger på noe som ikke gav resultat. Kristin Clemet overkjørte all motstand på dette feltet og fikk Arbeiderpartiet med seg i kuppet med å overføre lærerne til Kommunenes Sentralforbund, KS. Og de tok med takk imot, for kommuneadministrasjonene vil gjerne ha lokal avlønning. Dette kan vise seg på sikt å være en enda større tabbe enn å gi fagutdanninga på båten. For en lønnspolitikk overfor lærerne på en skole eller i en kommune, som går ut på å gi noen mer lønn enn andre ut fra uklare kriterier, kan bare gi et resultat: Dårlig samarbeid mellom lærerne og minst mulig innsats frå de som kjenner seg behandlet som mindreverdige. Kanskje vi snart kan oppsummere: Kristin Clemet ødela skolen! Det vil skje dersom KS ikke makter å endre politikken sin og legger om til å gi det meste av lønnsøkningen som kollektive tillegg! Lærerne i landet må bli behandlet som likeverdige mennesker!

Vi er inne i ei administrativ eksperimentering med skolene og lærerne. Eksperimentene blir utført både av Staten gjennom Utdanningsdirektoratet, og av KS og kommuneadministrasjonene. Bak dette ligger en tankegang om at vi kan (over)styre oss fram til en god skole: Vi må sørge for at lærerne danser etter vår pipe! Rektorene og annet personale i ledelsen av skolene har nå i lang tid vært utkommandert til skolering i hvordan de skal drive skolen og lærerne. KS og Utdanningsdirektoratet prøver å styre lærerne i ”rett lei” gjennom å pålegge dem stadig mer rapportering og fastlåste mønster for hvordan de skal arbeide med elevene. Det siste grelle eksemplet er pålegget om ikke å bruke + og – i karaktergiingen, og at Astrid Søgnen og folk fra Utdanningsdirektoratet reiser rundt og ber folk om å gå til angrep på lærerne. Og på grunnplanet har vi blitt utkommandert på en rekke kurs som vi ikke har noe eller bare minimal utbytte av. Dette vil føre til samme resultat som den håpløse avlønningsstrategien.

Vi lærere vet at vi ikke strekker til. Vi ser en mengde uløste problem hver dag i arbeidet vårt. Men det er ikke av vond vilje at vi ikke strekker til. Det er fordi oppgaven egentlig er uendelig. En kan alltid gjøre noe mer for den enkelte eleven. En kan alltid gjøre noe mer for å få til en bedre undervisning. Vi vet også mye om hva som må til for å nå lenger. Men vi får ikke hjelp lenger. Og ingen av de som kunne hjelpe oss (les KS, Utdanningsdirektoratet, Staten og kommuneadministrasjonene), hører på oss.