ABC Nyheter

Derfor måtte vi ha vaktmestre på skolene våre. De drev hele tiden på med hammer og maling, slik at byggene skulle kunne brukes i mange år fremover.

I dag er Norge rikt, og vi har råd til å la skolene ramle ned over hodene på barna våre.

Da jeg vokste opp var Norge så fattig at vi ikke hadde råd til å bygge dyre og luksuriøse fengsler. Derfor var politiet nødt til å gå ut i gatene og sørge for at bandittene ikke fikk gjort noe galt, som de kunne sendes i fengsel for. SÅ fattig var faktisk landet!

Ja, da jeg vokste opp var det smått med barnehager også. Vi hadde ikke råd til å holde oss med pedagoger og førskolelærere som kunne oppdra barna våre. I stedet ble det foreldrene selv som måtte påta seg denne krevende plikten. Og ettersom dette selvsagt ikke alltid var så lett for dobbeltarbeidende mødre (på den tiden var det mødrene som hadde ansvaret for barn og hjem, må vite) måtte alle mødrene i nabolaget passe på hverandres unger. Nabokjerringene ble et begrep for oss ungene. Vi visste at det alltid var en nabokjerring som holdt et øye med hva vi foretok oss, på godt og vondt. I dag ville man sagt at de brydde seg.

I 70 tallets Norge var vi så fattige at vi skjønte betydningen av en god brannforsikring. De voksne på den tiden var smertelig klar over konsekvensene av å ikke betale forsikringspremien. De visste at selv om det var dyrt, så var det nødvendig. De hadde ikke råd til å bygge opp huset dersom det brant ned, så forsikring måtte man ha.

Derfor hadde vi også verneplikt for alle gutter og menn. På 70 tallet husket man fortsatt hva som skjedde 9. april 1940 da vi ikke var forberedt, og fremmede styrker stjal landet vårt.

Ja. Vi var et lutfattig land på 70 tallet, men heldigvis hadde vi fremsynte ledere som valgte å investere våre begrensede midler i fremtiden. På den tiden bygget staten veier og broer. De bygget skoler og sykehjem. Politikerne satte felleskapets midler inn inn der hvor fellesskapet fikk mest nytte av dem, og de bygget verdens beste velferdsstat. De så at fellesskapet var det viktigste, og at fellesskapets hovedoppgave var å ivareta individet, og dets interesser. Så selv om Norge var et fattig land på 70 tallet, så merket ikke vi ungene så mye til dette.

Langsomt ble landet løftet ut av fattigdommen, og Norge ble et rikt land.

Nå trenger vi ikke lenger ha vaktmestre på skolene våre.

Politi i gatene har vi heller ikke behov for, for vi har fått så fine fengsler.

Nabokjerringene trenger ikke lenger å bry seg om ungene i gaten, og at mange sliter med fattigdom er selvsagt synd for dem, men åpenbart ikke lenger fellesskapets problem...

Våre store verdier blir ikke lenger brukt til å legge til rette for fremtidens Nordmenn. De skal heller investeres i utlandet.

På 70 tallet var Norge et lutfattig land.

Herregud, hvor jeg savner 70 tallet!

Frode Larsen

Sentrumsalliansen