ABC Nyheter

I 1948 ble Inspektør i Statspolitiets Osloavdeling Knut Rød blankt frifunnet i to lagmannsretter. Under andre verdenskrig var det utelukkende norske personer som stod for registrering og deportasjon av norske jøder.

Det norske sikkerhetspolitiet stod direkte under kommando av det tyske. Knut Rød hadde ansvar for overlevering av jøder til tyske sikkerhetsstyrker. De ble jaget om bord i ”Donau” og befordret via Tyskland til Auschwitz. Kvinner og barn ble umiddelbart gasset til døde mens arbeidsføre menn ble satt til straffearbeid.

Av mange anses dette som en av de største rettsskandaler under landssvikoppgjøret. Rød ble i tillegg hedret for sin innsats i motstandsarbeidet. Til arrestasjoner, deportasjoner og senere likvideringer, ble han i ettertid kun kritisert for sin befatning med de rent ”tekniske arrangementer”. Han ble i ettertid kjent som en ”god Jøssing”, selv med sitt medlemskap i NS.

Paradokset er at mange motstandsfolk var med på arrestasjonen av norske jøder. Dom mot Knut Rød ville gitt en uheldig presedens og medført et stort antall tiltaler av andre ”gode nordmenn”.

Et sterkt nazifisert politikorps arbeidet lojalt for sine oppdragsgivere, det vil si det tyske sikkerhetspolitiet.

Det norske byråkratiet og en stor del av embetsverket var sterkt involvert, gjennom politiet,  NSB og transportsektoren generelt. Svært få funksjonærer stilte spørsmål eller var kritiske til operasjonene. I Norge var myndighetene vant med å gjennomføre bestillinger uten moralske refleksjoner. Dessuten ble jødene betraktet som ”annerledes”.

Derfor kunne trygt nordmenn settes til deportasjonsjobben. Det var ikke nødvendig å benytte tyskere.

Totalt befant det seg to og et halvt tusen jøder Norge. Åtte hundre ble forvist eller drept. At ikke antallet ble høyere, skyldes ene og alene innsatsen fra hverdagshelter. Noen få ildsjeler organiserte, med stor personlig risiko, en heroisk ”menneskesmugling” som reddet jøder over grensen til Sverige.

I land som Italia, ble ni av ti jøder reddet. Både byråkrater og generaler nektet å medvirke til overgrep mot uskyldige. I et fascistisk diktatur ble altså det individuelle ansvar enklere å ta enn i det norske strømlinjeformete byråkrati. En nasjonalstat som senere skulle bli et sosialdemokratisk foregangsland for menneskerettigheter og ytringsfrihet, handlet mer umenneskelig enn et ekte diktatur.

Etter krigens slutt, endret den offisielle historien karakter. Nordmenn forsvant ut av prosessen mens tyskerne trådte inn. Myten om det patriotiske motstandsfolk fikk feste. Historieforfalskningen kom i stand for å rettferdiggjøre tyskernes overgrep.

Den språklige kamuflasjen omgjorde ”politiet arresterte” til ”jøder ble arrestert”. Det het videre at ”noen” politifolk varslet om aksjonene. Jødene ble derved selv ansvarliggjort ved at de burde skjønt bedre og gått i dekning tidligere.

Det har aldri skjedd folkemord i Tromsø kommune, selv om det også her fant sted uhyrligheter seksti-sytti år tilbake i historien. Hvordan kan sammenligningen med mekanismene som førte til jødeutryddelsen være aktuell under dagens omstendigheter?

Tromsø kommune – som arbeidsgiver – har neglisjert sitt arbeidsgiveransvar gjennom mange år. Personer i den politiske og administrative ledelse gjør alt for å knuse ansatte som påpeker systemfeil. Den gjensidig lojaliteten til byråkratiet fører til at ingen er i stand til å ta individuelt ansvar. Den som ytrer seg om kritikkverdige forhold, blir oppfattet som hovedtrusselen. All urett tildekkes for å bevare systemet. Den rådende oppfatning er at de som havner i konflikt, har seg selv å takke og derfor fortjener ubehag.

Overgriperne får anerkjennelse og hverdagsheltene blir forfulgt, som under andre verdenskrig. Språklig forvrenging skjer i stort omfang. Kynisme har overtatt for menneskelighet. Dette foregår i demokratiets navn. Hva skal til for at det individuelle ansvar får større rom i samfunnsdebatten?