ABC Nyheter

Mandagens presidentvalg og den forutgående valgkampen, ble selv etter Filippinsk målestokk preget av svært mye uro. Over 70 mennesker ble drept som en direkte eller indirekte følge av politiskmotivert vold på den våpengale øystaten. Den verste enkelthendelsen kom i november da ikke mindre enn 57 mennesker ble massakrert i provinsen Maguindanao i sør. De var på veg for å fremme en lokal politikers kandidatur til borgermester. De ble kidnappet og brutalt drept av tilhengere av hans hovedmotstander. Mange av ofrene var journalister som var med på turen og ellers tilfeldig forbipasserende, som ble antatt å tilhøre følget. Massakren vakte oppsikt og avsky på Filippinene og ellers i verden.

Ikke desto mindre ble valget avholdt som planlagt sist mandag. Som vanlig er på Filippinene ble det preget av personligheter, familiedynastier og lojalitet til disse mer enn politisk innhold. Det er nok mye av grunnen til at det denne gangen var duket for et comeback for en av Filippinenes aller mest avholdte slekter, Aquino familien. Med et valgskred på over 40 % av stemmene etter foreløpige opptellinger, er det Benigno "Noynoy" Aquino III som vil bli den nye presidenten på øystaten.

Benigno er sønn av den mest elskede statslederen på Filippinene gjennom tidene, Corazon Aquino. Hun var den første kvinnelige statsleder i landet og den første kvinne i Asia til å bli valgt til et så høyt embete gjennom populære valg. Best husket er hun for å ha bidratt til at diktatoren Ferdinand Marcos ble styrtet i 1986. Da tante Cory som hun ble kalt døde i august i fjor var det nasjonal sørgetid i 10 dager.

Mange store navn

Årets valg på Filippinene skulle ikke bare velge etterfølgeren til Gloria Macapagal-Arroyo som har vært president i nesten 10 år, men det skulle også velges visepresident i separat valg, representanter til nasjonalforsamlingen, samt holdes lokalvalg landet rundt. Ikke mindre enn 85 000 kandidater sto til valg til kun 17 000 embeter. Av alle disse var det noen sterke navn som skilte seg merkbart ut. Blant presidentkandidatene finner vi den fargerike Joseph Estrada, en av Filippinenes mest kjente skuespillere og også tidligere president. Han måtte gå av i 2001 etter en korrupsjonssak hvori han ble dømt til livsvarig fengsel. I 2007 ble han imidlertid benådet av president Arroyo. Videre finner vi den suksessrike forretningsmannen Manuel Villar Jr. som har jobbet seg opp fra en barndom i slummen i Manila til å bli en av landets rikeste menn innen eiendomsbransjen. Men aller mest kjent av samtlige kandidater til ulike verv har nok Imelda Marcos likevel vært. Hennes navn får nok en bjelle til å ringe hos selv de som ikke kjenner Filippinsk politikk særlig godt. Hun er enken etter nevnte diktator Ferdinand Marcos som styrte med jernhånd i 20 år. Mest kjent er hun nok for sin gedigne samling av lusuriøse sko som teller over 3000 par.

Imelda har tidligere stilt til valg til president embetet to ganger. En gang i 1992 hvor hun måtte se seg slått av Aquinos kandidat Fidel Ramos, og sist i 1998 hvor hun trakk seg for å gi sin støtte til Joseph Estrada. I årets valg stilte hun imidlertid som kandidat til underhuset i nasjonalforsamlingen og ble valgt inn som representant for et distrikt i sin hjemprovins Ilocos Norte. Hun erstatter sin sønn Ferdinand Marcos Jr. som ble valgt til senator for samme provins. Datteren Imee Marcos vant valget til guvernør i hjemprovinsen som er bastionen til den en gang så mektige Marcos familien. Deres sterke comeback de senere år står i opposisjon til erkerivalen og det andre store navn i årets valg, Aquino familien.

Opposisjonsleder og martyr

Den 21 august 1983 falt ett skudd på Manila internasjonale flyplass. Tilbake på bakken utenfor flyet han nettop hadde kommet ut av lå senator Benigno Aquino Jr. Ektemann til Corazon og far til dagens nyvalgte president. Benigno Jr. var Filippinenes store politiske stjerne og fremtidshåp. Det var ventet at han ville bli president når Marcos døde eller gikk av, og bringe demokratiet tilbake til landet. Benignos politiske karriere hadde hatt en rakettfart. Han var blitt Filippinenes yngste borgermester i en alder av bare 22 år og senere også den yngste senatoren som hadde trådt inn i kongressen. Helt fra starten av hadde Benigno markert seg som en sterk motstander av Ferdinand Marcos regjering. Han advarte tidlig mot at Marcos var i ferd med å etablere det han kalte "en garnisonstat" ved å pumpe opp landets forsvarsbudsjett og "militarisere" offentlige stillinger. Dette skjedde vel fire år før Marcos innførte militær unntakstilstand i 1972 for å holde på makten. Benigno hadde skapt seg en mektig fiende.

Han var da også en av de aller første som ble arrestert da unntakstilstanden trådte i kraft. På falske anklager om våpenbesittelse, mord og planer om å styrte regjeringen tilbrakte han mange år i fengsel. Etter en 40 dager lang sultestreik og en evigvarende rettsprosess ble han til slutt kjent skyldig på alle punkter og dømt til døden ved skyting. Marcos var allikevel smart nok til ikke å la Aquino bli en martyr som folket kunne samle seg om mot ham selv og flere år gikk uten at noe skjedde. Helt til i mai 1980 da benigno holdt på å dø av hjertesvikt. Fordi han nektet å la seg operere på Filippinene av frykt for sitt liv, ble han uventet oppsøkt av førstedame Imelda og tilbudt å reise til USA for å opereres der. På to betingelser, han måtte inngå en pakt hvori han lovet å komme tilbake og han måtte samtidig ikke ytre seg offentlig mot Marcos regimet. Han tok imot tilbudet og dro sammen med sin familie til Boston hvor de ble værende i tre år. Benigno skulle allikevel snart bryte det han kalte "en pakt med djevelen".

I løpet av årenesom fulgte reiste Benigno rundt i USA og holdt foredrag og fortsatte å opponere mot regimet til Ferdinand Marcos. Da det lot til at denne i 1983 var svært syk og hans makt svekket, med en folkelig opposisjon som ble stadig sterkere, bestemte han seg for å reise tilbake til Filippinene for å forsøke å overbevise presidenten om nødvendigheten av å returnere til demokratisk styre før det var for sent. Han ble advart mot at det enten var utstedt en arrestordre på ham eller gitt ordre om et attentat. Han tok sjangsen allikevel, og ble tilslutt den martyren Marcos fryktet mest av alt.

I dag bærer flyplassen der han døde hans navn, og dagen for hans død er nasjonal helligdag. På 500 Peso seddelen er trykket ansiktet til en av Filippinenes største sønner, Benigno Aquino Jr. Kanskje bare overgått i popularitet av hans kone og politiske arvtager, Corazon Aquino.

"Tante Cory" bringer diktatoren i kne

Med Benigno Aquinos død var demokratibevegelsen i villrede. Den hadde mistet sin samlende skikkelse og store fanebærer og fryktet nå for fremtiden. Det var allikevel den kanskje minst ventede skikkelsen av alle som nå skulle plukke opp flagget og samle opposisjonen til motstand mot regimet. Aquinos enke Corazon hadde holdt seg i bakgrunnen hele den tiden hun var gift med ham. Hun ønsket ingen aktiv deltakelse i politikken og hadde heller ingen utdannelse og erfaring som skulle tilsi at hun skulle kunne fylle hans sko. Hun mislikte sterkt å tale til store forsamlinger og beviset for det kom ved at hennes 6 år gamle datter Kris ved et tilfelle var langt mer scenevant enn hun selv (Kris er nå en av Filippinenes mest kjente skuespillere). Allikevel ble Corazon mer og mer aktiv og tydelig i ulike demonstrasjoner mot Marcos regimet i årene etter hennes manns død. Hun tok gradvis over rollen som en lederskikkelse og ble etterhverdt den samlende figuren i demokratibevegelsen. Hun var tydeligere i sin kritikk av Marcos og talte presidenten fryktløst midt i mot.

Det var da, en gang i november 1985, at Marcos annonserte (på Amerikansk fjernsyn) at han aktet å holde nyvalg i februar året etter, for å en gang for alle fjerne all tvil om hans regimes legitimitet og autoritet. Man kan kanskje kalle det en naiv selvsikkerhet fra en sykelig diktator, men Marcos hadde uansett til hensikt å rigge valget til sin fordel. Han undervurderte nok motstanden i sitt eget folk storslagent. For nå var tiden kommet for opposisjonen til en gang for alle å bli kvitt den gamle diktatoren, og som deres kandidat til president falt valget ganske snart på Corazon Aquino. Hun var nølende til å begynne med men ble tilslutt overtalt etter at en million underskrifter til støtte for hennes kandidatur ble presentert for henne.

Marcos var ikke overbevist da han fant ut hvem som stilte mot ham i valget. Han så på Corazon som en svak og uerfaren politiker som ikke hadde den autoriteten landet trengte. Han kom med mannsjåvinistiske bemerkninger og sa at "hun er en kvinne, som hører hjemme på soverommet". Corazon svarte bare rolig: "måtte den beste kvinnen i dette valget vinne". Valgdagen var ikke uventet preget av både vold og fusk da støttespillere fra begge sider barket sammen, og resultatet viste at Marcos hadde vunnet overlegent. Hans partikamerater kontrollerte nasjonalforsamlingen og domstolene og sørget for å godkjenne valgresultatet straks. Corazon mante så dagen etter til folkelig oppstand hvor hun påberopte seg som den virkelige vinner av valget. En gedigen folkemengde møtte opp i sentrum av Manila og ga et klart signal om at folket var gått mektig lei av Marcos to tiår lange styre. Flere dager med spenning og uro fulgte, hvori USA fosøkte å megle ved samtidig fordømme valget og foreslå en maktdeling. Corazon avviste dette blankt.

Det var først da forsvarsminister Juan Enrile og en av de øverste militære ledere, Genral Fidel Ramos hoppet av og ga sin støtte til Corazon at ting virkelig snudde. Milioner av Filippinere troppet så opp ved en militærforlegning langs en av Manilas hovedgater hvor Enrile og Ramos opererte fra, og ga sin støtte til og ba for de omvendte soldatene. Corazon ba så hele det Filippinske folk om å stå samlet bak minister Enrile og General Ramos. Endelig, etter 20 år ved makten ble Ferdinand Marcos tvunget til å gå av. Han dro i eksil til Hawaii hvor han døde i 1989. Corazon Aquino ble fredelig og rolig sverget inn som Filippinenes nye president den 25 februar 1986. Etter det som i ettertid har blitt kalt EDSA revolusjonen. Navnet har den fått etter gaten der nærmere tre millioner mennesker samlet seg i protest, Epifanio De los Santos Avenue.

En ny tid for Filippinene

Den fredelige overgangen fra Marcos regime til Aquinos demokratiske regjering ble hyllet av en hel verden og satte det Filippinske folk i et spesielt godt lys. Aquino ble av Time Magazine kåret til årets kvinne i 1986 og kalt "en demokratiets helgen". Hun gjennomførste mange store demokratiske reformer og endringer i staten, hun oppløste den Marcos lojale nasjonalforsamlingen og la grunnlaget for en ny grunnlov som skulle erstatte den av 1973 som var i kraft under diktaturet. En desentralisering av makten ble gjennomført slik at lokale administrasjoner bl.a. fikk mer å si, og en stor og kontroversiell jordreform ble vedtatt som fratok mange av de store jordeierne deler av sine eiendommer og ga de til husmannsfamilier mot en kompensasjon. Filippinenes økonomi vokste igjen etter at landet hadde vært nær konkurs etter Marcos vannstyre og landet gjenvant etterhvert sin kreditt internasjonalt. Men Corazons regjeringstid ble ikke bare fredelig. Hun måtte hanskes med væpnede opprør og ikke mindre enn 9 kuppforsøk ble gjort. Under ett av disse ble hennes sønn Benigno Aquino III hardt skadd da han ble skutt på av attentatsmenn utenfor familiens hjem i Manila. Når han nå i juni sverger eden som Filippinenes nye president, er det med en kule som sitter fast i nakken hans som en påminnelse om denne dagen.

Den nye Aquino

Da hans mor døde av kreft i fjor befant Benigno III seg plutselig i en posisjon der det ble krevd at han skulle stille til valg som landets neste president. Noe som var svært fjernt fra det han selv så for seg. Men bølgen av sorgreaksjoner etter Corazons død satte for alvor i gang melodramatikken i Filippinsk politikk, som resulterte i at hennes eneste sønn ble den utvalgte. Selv holder Benigno en lav profil, han spiller biljard og lytter til jazz. Han er i det hele tatt en ganske avslappet personlighet og ungkar i en alder av 50 år. Som sønn i en familie med stor politisk tyngde var det nok naturlig at også han ble valgt inn i kongressen, der han har vært både representant i underhuset og senator i en årrekke. Dog uten å oppnå noe av virkelig betydning. Benigno har lite å slå i bordet med annet enn sitt opphav, og selv er han rask med å inrømme at hans kandidatur var et påfunn av nostalgiske velgere som ønsker seg tilbake til det moralske klarsyn de forbandt med hans foreldre. Det ble til og med foretatt en ny underskriftskampanje lik den for hans mor, også her med en million underskrifter, for å få ham til å stille til valg. Selv om han kanskje har lite å vise til hva gjelder leder egenskaper, er han samtidig regnet for å være ganske 'ren'. Det har ikke vært noen skandaler knyttet til ham, ulikt så mange andre Filippinske politikere. Hans ærlige image sammen med minnet om hans mors oppriktighet har vært essensen i hans valgkampanje. "Ingen korrupte politikere, ingen fattigdom" har vært hans slagord. Valget av den nye Aquino kan tyde på at de fleste Filippinere er lei av den gale retningen landet har tatt under sittende president Arroyo. De velger å satse på det de ser på som et trygt valg, men som samtidig er nytt og upåvirket.

Det vil bli interessant å se om den foreløpige siste stjernen på en lang og imponerende slekt, som strekker seg tilbake til oldefaren og revolusjonshelten Servillano Aquino som kjempet under frigjøringen fra Spania og senere mot Amerikanernes okkupasjon, vil leve opp til arven fra forfedrene. Problemene står i kø for ham allerede. Ikke bare må han takle den økende korrupsjonen, fattigdommen og volden, han må også hanskes med de kommunistiske og islamistiske opprørene sør i den urolige Mindanao regionen. Han har lovet å føre en mindre konfronterende linje der enn sin forgjenger. Spørsmålet er, vil familiefeiden med Marcos slekten skape problemer for den nybakte presidenten?

Familiefeider og rivalisering

Filippinsk politikk er som nevnt knyttet mer til personligheter og familier enn til innhold, der rike og mektige slekter kjemper om makten i en såpeopera lignende forestilling krydret med verbale angrep, offentlige ydmykelser, bakvasking og snikmyrding. Dette er i stor grad en del av arven etter over 300 år under Spansk herredømme og en betydelig latinsk innflytelse på kulturen. Ingen familiefeider er vel da mer populær på øystaten enn den mellom Aquinoene og Marcosene. Helt siden Aquino Jr. satte seg opp mot Ferdinand Marcos på 60 tallet og måtte bøte med livet for det, har de to familiene hatet hverandre. Med en Marcos i senatet for Nasjonalistpartiet, som samarbeidet nært med den gamle diktatoren, kan det by på utfordringer for den nye presidenten og hans Liberale Parti som Aquinoene tilhører. Med tanke på at svært mange Filippinere er i ferd med å glemme tiden under diktaturet, kombinert med en tilsynelatende vellykket renvaskingsprosess, er det store spørsmålet om vi i fremtiden vil få se en ny Marcos innta president embetet på Filippinene.

Imelda intrigerer allerede iherdig i den retningen.