ABC Nyheter

I går skjedde det igjen. Jeg gikk dit ut, kikket ut gjennom glasset og så en liten fugl som satt på flisegulvet utenfor, tydelig forvirret med glippende øyne. Den hadde sikkert som flere andre fugler før den, fløyet mot vindusglasset og fått seg en smell. Jeg tenkte at hvis jeg lot den få være i fred, ville den nok komme til seg selv og fly av gårde. Det var jo det de pleide å gjøre. Men risikoen, tenkte jeg, er at den kan bli tatt av en av nabokattene, så jeg fulgte jevnlig med i et par timer for å se hvordan det gikk.

Av en eller annen grunn liker jeg ikke å ta i disse skjøre skapningene med hendene. Jeg føler at det er så lett å ødelegge dem, så jeg tok på meg et par tykke fleecehansker. Med disse var det lett å gripe rundt det lille vesenet og løfte det opp i øyenhøyde, så jeg fikk se det ordentlig. Jeg åpnet hendene slik at den kunne fly vekk hvis den ville, men den satt bare stille mens den lukket og åpnet øynene, om og om igjen.

Hvor skulle jeg gjøre av den? De liker seg godt i hekken der jeg hadde foringsstativet i vinter, tenkte jeg, så jeg putter den vel inn mellom greinene der den kan være sikker for kattene. Jeg så gjorde. Etter at den var godt plassert, jeg så at den grep rundt en av greinene med føttene, trakk jeg meg tilbake, men fortsatte å følge den i flere timer etterpå. Sent på kvelden før det ble mørkt var den borte. Jeg sjekket bakken rundt hekken, men så ingen tegn til fugl eller fjær, så da var den vel kommet seg og reist av gårde, tenkte jeg.

I går dagen etter, stusset jeg over at hekken var full av fugler, akkurat som i vinter da vi foret dem. De kvitret og så mot huset akkurat som om de takket for hjelpen. Det er nok bare innbilning, tenkte jeg, men jeg følte meg inderlig vel mens jeg smilte ”ingen årsak” til dem.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du gå inn på www.vgb.no og se etter vestfoldingen eller bare google på vestfoldingen. Jeg ønsker deg velkommen.