Overgrep og taushetsplikt

Overskriftene de siste ukene om kirkens misære har gitt oss mange ulykkelige menesker. Likevel må vi glede oss over at media nå engasjerer seg på vegne av våre barn.

Så langt har jeg ikke hørt om prester som har drept små barn.Jeg har hørt om overgrep.Hva overgrepene har dreid seg om får vi ikke vite. Som om der overhodet finnes noen slags bluferdighet tilbake.

Et barn er et barn. Og der finnes klare grenser for hva som er tillatelig i forhold til barnets intimsfærer. Barnet må selv få gå på oppdagelsesferd, selv få oppdage, samt sette sine grenser.Der finnes voksne som ikke forstår dette. De kan egentlig være hvem som helst. Også prester. Det gleder meg at våre journalister omsider diskuterer problematikken. Barnets integritet. Barnets hjelpeløshet. Et samfunn som ikke tar ansvar i forhold til disse problemstillinger er et samfunn i oppløsning. Vi må verne om hverandres integritet .Vi må verne oss mot dem som forbryter seg. Ved å finne ut mer om overgripernes mangler og alvorlige  behov for hjelp. Deres ofre fortjener oppreisning, erstatning og unnskyldninger fra oss alle som har sett i andre retninger.Jeg tror ikke på taushetsplikt. Jeg tror på et samfunn hvor vi viser oss fram for hverandre og hvor vi tar ansvar . De som har taushetsplikt er livsfarlige. Fordi de skjuler seg selv og sitt ansvar og fordi de fratar alle oss andre deltagelse og ansvar..Jeg tror på tilgivelse. Jeg tror på kjærlighet. Men jeg tror ikke på hemmelighetskremmeri eller skriftemål i kjellerrom. Overgrep kan være så mangt. Titusener av barn lider under foreldres rusmiddelmisbruk. Noen titalls barn dør hvert år på grunn av foreldres voldsbruk. Barn sulter mange steder. Barn opplever fattigdom. Barn trakasseres fordi de har gal hudfarge. Dette handler alt sammen om overgrep. Og våre journalister skriver knapt om det. Det er så mye festligere med noen stakkarslige prester hentet ut av en eller annen idiotisk kortstokk. Så mye enklere også.

Det som nå igjen hentes opp som sensasjoner er oppgulp. Det er på tide at sensasjonene omgjøres til forpliktende, ansvarlige handlinger. Hvordan skal vi gjøre dette om til politikk og handling. Det er nok heksejakt nå. La lovverket overta. Det er forbudt ( enten man er prest, bonde eller advokat) å forgripe seg på barn (og/eller hvem som helst for den saks skyld).

 Det gleder meg at media er opptatt av våre barn. La oss da sette søkelyset på dem og sammen sørge for bedre oppvekstvilkår for barna våre. Barn ber ikke om å bli født. De er her og de fortjener vår respekt (som vi alle fortjener hverandres respekt). Mennesker som viser utilbørlig oppførsel overfor våre barn må forholde seg til våre lover. Vi må hele tiden arbeide videre med våre lover og vårt ansvar overfor hverandre. Vi trenger ikke flere helsides prestekjoler i våre media – vi trenger ikke mer heksejakt fra journalister ( som skremmer vettet av våre små barn) vi trenger politikere som seriøst diskuterer handlingsplaner. Hva gjør vi videre? Hvordan skaper vi et bedre samfunn for framtiden? Vårt samfunn er fylt til randen av overgripere enten de titulerer seg direktør,lege, prest eller politiker. Hva gjør vi for å gjenvinne ansvaret ?– hver og en av oss!

Lesernes kommentarer

Taushetsplikt

Bare en liten kommentar når det gjelder taushetsplikt. Når man i en taushetspliktbelagt situasjon får vite om overgrep mot barn, og/eller informasjon som tilsier at slike ting kan skje igjen, har man ikke lenger taushetsplikt, men til og med meldeplikt. Det er en vanlig misforståelse, spesielt innen kirken, at taushetsplikten er absolutt.

I ytterste konsekvens skal egentlig å ikke melde fra medføre straff dersom nye overgrep ville kunne vært avverget. Dette åpner, såvidt jeg vet, strafferetten for, og dette burde vært praktisert.