ABC Nyheter

Saken rundt Fathia Ahmed Omar og hennes sønn i Genova i Italia ser ikke bra ut, leser jeg i avisene. Noen ganger undrer jeg meg over hvor hardt vårt eget samfunn har blitt. Vi forholder oss til lover, regler og penger; og lite annet. Menneskelige tragedier bryr vi oss lite om.

Her i Sandefjord har vi gitt fra oss allmenne rettigheter til å vandre i utmark for å få penger. For fem millioner kroner har vi gitt fra oss det som loven sier at vi alltid har hatt rett til i moderne tid. Dette blir nesten som Don Corleone sier i filmen Gudfaren: ”We make him an offer he can not refuse”, og kommunen aksepterte tilbudet som skal vare for evig og alltid.

Kanskje vi etter hvert må begynne å legge mer vekt på andre verdier som for eksempel barmhjertighet og allmenne fordeler.

For trettiseks år siden var livet litt enklere eller var det?

Med Thorswave i Montreal i Canada i juli 1974.

Jeg har fått besøk av en og tar farvel med to.

To uker at vi har forlatt Syd-Afrika, seiler vi inn i Gulf of St. Lawrence. Vi skal opp St. Lawrence River til Montreal. Jeg tror Inger Johanne synes det er godt å stå støtt på landjorda igjen. Slingringen som vi har hatt på grunn av bauxittlasten, har ikke vært behagelig.

Gulf of St. Lawrence kan være vanskelig på grunn av dårlig vær, noe jeg får oppleve en høstdag åtte år senere, men dette kommer jeg tilbake til. Nå er det bare sommer, sol og glede og ”bleike”.

Turen oppover elven tar noen timer. St. Lawrence River starter i bredt format, men etter hvert smalner den inn, og vi får anledning til å nyte den canadiske naturen.

Mot slutten av dagen er vi fremme, og Thor Dahls port captain, Olaf Niemann, kommer om bord. Jeg traff ham første gang da jeg kom om bord i Thorswave her i Montreal i april. Han er egentlig fra Vestlandet, men har bodd her oppe siden 1958.

Været i Montreal er svært varierende. Da jeg kom hit i april, hadde vi kuldegrader og full snøstorm, og i nyhetene på TV så vi at ungene ble bedt om å holde seg hjemme fra skolen. Noen få dager senere var det nærmere tjue varmegrader, og alle var forkjølet. Dette er jo mange år siden, så jeg har valgt å se etter dette på Wikipedia der jeg finner at rekordtemperaturene i april er minus femten og pluss 30 grader Celsius.

Jeg spurte Niemann om dette i april 1974 etter at været hadde slått om så kraftig.

-          ”Hjemme har vi Golfstrømmen”, fortalte han. ”Her har vi ingen ting som regulerer overgangen fra vinter til sommer, så når sommeren kommer så kommer den fort”.

Nå i juli 1974 er det i alle fall full sommer.

Å komme til Canada er nesten akkurat som å komme hjem. Naturen er svært lik, klimaet er like varierende som hjemme, og folk er svært like oss i væremåte, så det er lett å forstå at så mange utvandrede nordmenn har havnet her oppe. Den eneste hindringen for oss, må være språket, siden mange foretrekker å snakke fransk.

Dette er Quebec. Et Quebec som i begynnelsen av 1970-årene var dominert av et parti som kalte seg PARTI QUÉBÉCOIS som ville ha full suverenitet i forhold til resten av Canada. Det medførte at mange engelsktalende forlot provinsen sammen med sine firmaer i disse rebelske årene. Tankene om et fritt og uavhengig Quebec var fortsatt varme nå i 1974, og mange snakket om da De Gaulle besøkte Montreal i forbindelse med verdensutstillingen Expo 67 og da han holdt sin berømte tale fra en balkong på Montreal City Hall:

-          ”Vive le Quebec”, ropte han ut og la til ”Vive le Quebec libre!” (lenge leve et fritt Quebec).

-          ”Hele den franske delen av befolkningen var den gangen full av frihetsentusiasme, og det hele så ganske dramatisk ut”, fortalte Niemann.

I 1976 arrangerte Montreal sommerolympiaden og faren for at Quebec skulle bli skilt ut fra Canada, var foreløpig over.

Vårt besøk er i 1974, syv år etter De Gaulles besøk og to år før olympiaden, og folk snakker mye om at de fransk-ættede og de engelsk-ættede ikke kommuniserer godt. De fransk-ættede snakker helst fransk, men overfor oss utlendinger aksepterer de å snakke engelsk.

Siden Inger Johanne er med, tar jeg en del fri, slik at vi får sett oss rundt i byen.

Vi spiser i den kinesiske bydelen, der matporsjonene tydeligvis er tilpasset voluminøse canadiere. Litt mer enn halvparten av det vi får servert, går ned, og vi forlater en kinesisk servitør som er lei seg fordi han tror at vi ikke liker maten. Drosjesjåføren som kjører oss tilbake til båten spør om vi er kinesiske, fordi han sier at vi snakker engelsk syngende som kinesere gjør.

En annen kveld spiser vi i øverste etasje i Montreals høyeste bygning som er på femtito etasjer. En heis går opp til førtiåttende etasje der vi bytter til en mindre som går til toppen, der restauranten går 360 grader rundt hver time.

En søndag besøker vi Expo 67 (verdensutstillingen) der Inger Johanne ”svever” etter å ha smakt Singaporesling, og vi holder på å signere i en kjempeprotokoll som er oppslått midt i den amerikanske standen. Heldigvis stopper vi for å lese hva vi signerer på og lar det være. Vi er jo ikke motstandere av norsk selfangst.

En annen dag besøker vi Notre-Dame Basilica, hvor vi kjøper en akvarell av den gamle Notre-Dame-kirken som ble revet i perioden 1830-1845 for å gi plass til den nye.

Dagene går, og vi nærmer oss august måned. Inger Johanne må begynne å tenke på retretten til Norge og Sandefjord, mens vi skal sydover igjen til Syd-Afrika.

Dagen for hjemreisen kommer. Det er alltid trist å ta farvel, men slik er livet for en sjømann og hans familie. Chiefens kone som også har vært om bord reiser samtidig.

Det jeg ikke vet da, er at det ikke er bare to som reiser hjem. Inger Johanne har én til med seg, og i april 1975 blir Isabelle født, men da er jeg også hjemme.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du søke etter vestfoldingen på Google.