ABC Nyheter

Allerede i flere år har bedrifter som averterer etter nye medarbeidere omtalt egen bedrift med formuleringen «ungt og dynamisk miljø». Iblant er ordet «dynamisk» erstattet av «ekspansivt». I flere sammenhenger, også i politikken, oppplever vi krav om at de eldste må erstattes av yngre medarbeidere, slike som har omstillingsånd, er dynamiske og har et ungt og friskt sinnelag. På kort tid har oppfatningen av de eldre forvandlet seg fra å være selve grunnfjellet i bedrifter og organisasjoner, til å bli bremseklosser. Selv fra politikere som burde ha ihvertfall noe tyngde i ryggsekken, blir de gamle omtalt med en gjeip og et skuldertrekk. «Gubbevelde» og «forgubbing» er ord som med hån og nedverdigelse blir brukt såvel på Løvebakken som i regjeringskvartalet. Denne diskriminerende mobbebenevnelsen må ha gått Likestillings- og diskrimineringsombudet hus forbi. Det må gis plass til unge og fremadstormende mennesker. Også de politiske partiene konkurrerer om hvem som kan stille med de yngste representantene, det være seg i kommunestyrene eller Stortinget – og får behørig oppslag i avisene.

Det skal innrømmes at en del av disse yngre skikker seg bra, høster erfaring fra de eldre, retter seg etter retningslinjer og instrukser, og er seg bevisst den rolle de befinner seg i, nemlig å være blant vårt samfunns fremste tjenere. De er innvalgt på sine respektive partiers programmer, og respekterer dette.

Men så dukker det opp et dynamisk sprettoppvindu, som er vanskelig å slå av. Som uten på forhånd å konferere med partiledelsen begynner å spille solo. Som er blitt så viktig i sitt eget speilbilde at de kan feie partiledelse og respekt for folk til side, og markedsføre egne meninger. Som ikke er klar over at det en politiker sier og gjør, av oss andre automatisk blir koblet til det politiske partiet vedkommende representerer. Som i etterkant får nok å gjøre med å forsikre offentligheten at det var egne tanker og meninger som ble markedsført, ikke partiets. Om hensikten er å styrke oppmerksomheten til eget parti og selvbilde, har slik egenopptreden i mangel av andre kvaliteter, muligens sin verdi. Sprettoppvinduet får ihvertfall publisitet. Men om hensikten er å styrke velgeroppslutningen, og bidra til økt medlemstilgang, bør nok vedkommende rådføre seg med partiets ledelse før man begynner å være sprettoppvindu.

Enkelte av våre politiske partier har til tider hatt slike sprettoppvinduer. Disse er nå «forhenværende» – muligens som en konsekvens av sine solospill – men roser gjerne yngre politikere med deres sprettoppvirksomhet for å være «uredde». Også enkelte partikollegaer ytrer seg i samme gate. Dertil er å bemerke at det er himmelvid avstand mellom en uredd politiker som ikke viker tilbake for å ta verbale ryggtak med meningsmotstandere, og en lettvekter som ukritisk innbiller seg at bruk av sex og nakenhet samt radikale ytringer, forandrer verden og skaper økt tilslutning til eget parti.

Det begynner å bli noen tiår siden vi med stor interesse fulgte de radiooverførte debattene fra Stortinget på Bent Røiselands og Jon Leirfalls tid. De fleste politikere den gang var av solid merke, og hadde stor respekt for Stortinget, sine egne partier, og folket som hadde valgt dem. Og folkets respekt for de folkevalgte var som regel gjensidig. Disse var gjerne valgt inn på Stortinget som følge av lang fartstid i lokalpolitikken, og med erfaringer som dagens politiske broilere ikke kan drømme om å tilegne seg. Men så lekte de heller ikke sprettoppvinduer slik som en og annen av politikkens lettvektere har for vane nå for tiden. Det overordnede politiske mål for enkelte av nåtidens «dynamiske og forandringsorienterte» unge politikere er ikke samferdsel eller distriktsutvikling, men å fjerne «gubbeveldet» fra Stortinget, politiske partier og øvrige organisasjoner, og erstatte dette med friskt utseende, unge og smilende konfirmantansikter.

Et kvinnelig sprettoppvindu sa til VG.no på lørdag: «Dermed ønsker jeg å vise at politikk ikke bare er for eldre herrer, men at det også er mulig å drive med politikk for kvinner i tjueårene». Slike uttalelser fra en «politiker» uten ballast fører nok til at mange ønsker at de «eldre herrer» får dominere politikken i fortsatt noen tiår fremover.

Nå har politikerne selv sørget for at velgeroppslutningen ligger på et rekordlavt nivå, samtidig som de diskuterer tiltak som kan øke oppslutningen. Kanskje skulle man ta en pause i ungdomstilbedelsen, og beholde en smule «gubbevelde» i de styrende organer? Gjenopprette den gjensidige respekten? Personlig har min respekt for politikere og beslutningstakere sunket proporsjonalt med valgdeltakelsen.