ABCNYHETER

Håvard Rem: Innfødte skrik. Norsk svartmetall (Schibsted Forlag. 312 sider).

Det er fem grunner som har fått Håvard Rem til å fortelle historien om norsk svartmetall: (1) Historien er tidligere ikke fortalt i kronologisk sammenheng, (2) Den er langsommere enn andre populærkulturhistorier, (3) Den har et uvanlig virkningsforløp, (4) Den har mytologiske og ideologiske implikasjoner, (5) Den handler om en norsk motkultur.

Etter å ha orientert kort og leksikalt om de forskjellige retninger innen det vi for anledningen gir betegnelsen musikalsk metallurgi (der edelmetaller glimrer med sitt fravær!), gir Håvard Rem en grundig gjennomgåelse av svartmetallens oppkomst og utvikling.

Boken har to hoveddeler: «Satan» og «Odin». Hver av de to navngitte blir i tur og orden hot, harry og retro. Det sataniske hot dekkes av «Fra tungmetall til svartmetall. 1981-1986», harry av «Fra svartmetall til death metal. 1987-1990» og retro av «Fra death metal til svartmetall. 1991». Det odinske hot blir dekket av «Neopaganismen blir norrøn. 1992-1993», harry av «Fra norrøn tro til nasjonalsosialisme eller næringsvett. 1994-2001» og retro av «Da lyset tok imot dem. 2002-2010».

Undertegnede minnes blant andre pianistinnen og pedagogen Amalie Christie Lindholms (1913-2010) sterke engasjement mot forflatningen i musikken. Ketil Bjørnstad skrev i en nekrolog i Aftenposten 10. mars: «I ettertid kan man se at hun var forutseende.» Pianisten og pedagogen Robert Riefling (1911-1988) slo i et Vårt Land-intervju fast at det er åndsmakt i musikken.

Ikke minst denne siste uttalelsen har overbevisende gyldighet med tanke på den skrekk og gru som det har vist seg får utløp i bestemte miljøer, noe også denne boken er inne på. Det hele kan begynne med litt forsiktig, tilsynelatende harmløs lefling med «det svarte». Siden baller det på seg i et marked som synes umettelig. Musikken virker da som et transportbånd som distribuerer mørke åndskrefter dit hvor det finnes muligheter for å trenge inn. Denne effekten blir forsterket ved utfordrende tekster og ved at den visuelle regi er kløktig tilrettelagt i henhold til de involvertes prioriteringer.

Man kommer neppe forbi Håvard Rems bok når man trenger referanselitteratur som gir en ganske fyldig og pålitelig beskrivelse av norsk svartmetall.