ABCNYHETER

Her hjemme diskuterer politikerne og andre om hijab skal være lovlig antrekk i skolen. Jeg er enig med dem som vil forby niqab og burka som dekker ansiktet, men dette med å forby et skaut, skjønner jeg ikke. Hva da med dem som bruker hettegensere som legger hele ansiktet i skygger?

Jeg tror at vi etter hvert blir vant til å se forskjellige religiøse eller kulturelle antrekk. Om noen tiår vil vi antageligvis le av det hele, men så lenge det diskuteres i det politiske rom, vil det holdes varmt, og da blir individene trassige: ”Ingen skal vel påtvinge meg noe”.

Inger Johanne gikk motsatt vei i Port Elisabeth i sin lårkorte kjole mens damer generelt gikk med lange kjoler. Her er historien:

Endelig er Inger Johanne om bord (sommeren 1974).

Inger Johanne har endelig kommet om bord. Hun har gjort sitt livs lengste flytur fra Fornebu via Tanzania til Johannesburg og derfra med et lite fly til Cape Town.

Sommeren året før besøkte hun meg i Lisboa i Portugal mens jeg var om bord på MT Thorshammer som lå i dokk, men denne gangen skal hun være med og oppleve sjølivet slik det virkelig er; på reise fra Cape Town i Western Cape via Port Elisabeth i Eastern Cape og Durban i KwaZulu-Natal til Montreal i Canada.

Det er sommer hjemme, men vinter her i Syd-Afrika. Ikke vinter slik som hjemme, men gress og planter har en hvileperiode og er stivere og blassere i fargen enn i sommerperioden. De sorte er godt kledd med luer og vinterfrakker her i Cape Town, mens vi går i kortermede skjorter.

Vi snakker om å ta taubanen opp til Table Mountain, det flate fjellet over byen, men min fobi mot høyder vant da vi snakket om det.

-          Denne fobien har jeg for øvrig fra Thorsholm da jeg en dag skulle sjekke antennefestet i masten; femten meter over dekket. Festet røk mens jeg holdt i den flere kilo tunge glassisolatoren til antennevaieren som var omtrent tjue meter lang og svært tung. Under meg jobbet flere av dekksmannskapet, så jeg kunne ikke slippe den tunge isolatoren før de kom seg unna. Først da slapp jeg den ned på dekket, men jeg kom meg ikke ned den smale mastleideren. Hele kroppen min hadde stivnet og jeg klamret meg fast til masten for ikke å falle ned. Båtsmannen vår kom etter hvert opp til meg og førte meg ned til dekket, trinn for trinn. Jeg husker fortsatt de varme følelsene jeg hadde for denne kinesiske båtsmannen vår etterpå.

Etter noen dager i Cape Town går vi til Port Elisabeth, denne byen der Steve Biko tre år senere blir torturert nesten til døde før han blir ført til Pretoria og drept av sine fangevoktere.

Mens Cape Town er en vanlig travel havneby, er Port Elisabeth mer rolig og sedat.

En kveld skal vi offiserene i land. Inger Johanne er tjueåtte år og har pyntet seg slik hun vanligvis gjør hjemme. Lårkorte skjørt er høyeste mote i Norge, og det er en svært vakker ung dame som går i land den kvelden.

Noen av offiserene som kjenner byen fra før, har bestilt bord på en skikkelig bra restaurant av høy klasse. Hovmesteren tar imot og går foran til bordet som er avsatt til oss.

I det Inger Johanne skrider inn på sine høye skohæler og sin lårkorte kjole, registrerer vi alle en masse støy fra stolben som skraper mot gulvet. Jeg ser at de andre gjestene har snudd seg og ser på oss.

”Hyggelig mottagelse”, tenker jeg, men det er ikke oss gutta de ser på.

I Port Elisabeth bruker damer lange kjoler, ikke bare om kvelden, men også i gatene om dagen, så Inger Johanne bryter all den vanlige etiketten med sine synlige nakne ben.

”Nå får de litt å snakke om når de kommer hjem”, sier overstyrmannen.

Har du lyst til å lese mer av denne livshistoriske bloggen min, kan du søke etter Vestfoldingen på Google.