ABCNYHETER

En vanvittig debatt om lekser har det siste året rotet rundt i media. Noen velmenende røster har hevdet at lekser øker forskjellen mellom folk. Andre vil ha leksefri skole fordi barna skal ha fritida si i fred. Og fra såkalt forskningshold har det kommet påvisning av at feil gitte lekser og feil oppfølging av lekser gir dårlige resultater.

Først til synspunktet om at lekser øker forskjellen mellom folk. Et tilleggsargument her er at barn i skoleflinke familier gjør leksene, mens barn i lite skoleflinke familier ikke får det samme utbyttet av dem. Dette er selvsagt rett. Men en løser ikke noe problem med å sløyfe leksene. Sløyfer en leksene, gjør en ALLE dummere enn de kunne ha vært. Og det kan jeg som norsklærer i over 30 år bare konstatere: ALLE elevene mestrer mindre ord og uttrykk nå enn før. ALLE leser saktere og med mer feil. Hvorfor? Rett og slett fordi de ikke får den treningen de burde hatt. Veien fram til å bli en flink leser er ikke enkel, men en kan oppsummere den i tre prinsipper: For det første må eleven ha knekt lesekoden slik at han/hun kan tilegne seg ord han/hun ikke kan. For det andre må eleven ha mengdetrening, mye mengdetrening. For lesingen må automatiseres mer og mer om en skal bli en flink leser. En må ha lest og lært betydningen av samme ord og uttrykk mange ganger for at dette skal skje. Og for det tredje: En må hele tiden lære nye ord og uttrykk for å utvikle dette videre, slik at en når et tilfredsstillende nivå. Og en må stadig gå videre til stadig vanskeligere tekster. Begynner en å sløyfe leksene, vil en oppnå det motsatte. Selv feil gitte, uforberedte og ikke oppfulgte lekser er en vinning, ikke et tap.  (Men de bør så langt råd unngås av andre årsaker.) Og en oppnår ikke mer rettferdighet og framgang for de med det dårligste utgangspunktet ved å gjøre alle dummere. De med det dårligste utgangspunktet kan bare komme seg derfra med målrettet innsats for å lære det som trengs.

Et tilfredsstillende nivå er forskjellig fra menneske til menneske, avhengig av yrke og egeninteresse. De beste forfatterne våre ligger på et språknivå som er flere ganger høyere enn det vanlige mennesker ligger på. Andre ligger slik til på spesielle fagfelt. Men målet er vel ikke at vanlige mennesker skal bli liggende på et lavt nivå? Målet bør vel være at alle skal heve seg – forstå mer, tilegne seg mer kunnskap og dermed få et bedre liv? De som med nebb og klør slåss mot lekser, forringer livet til sine medmennesker. De vet ikke hva de gjør!

De samme vanvittige oppfatningene gjør seg gjeldende når det kommer til språkformer. I Osloskolen kom de så langt at de nesten klarte å avskaffe sidemålet. Men norsk er ikke bare bokmål. Det er heller ikke bare nynorsk. Norsk som språk er summen av bokmål, nynorsk, og først og fremst, dialektene og det talte språket ellers. De som ikke er villige til å lære seg mest mulig fra alle disse tre områdene, er egentlig ikke opptatt av å lære seg norsk.

Det er godt mulig at en kan oppnå en kortsiktig vinning ved å la barna bare lære en språkform. Da ville de kanskje raskere kunne skrive og snakke feilfritt og greit på en målform. Men samtidig vil en gjøre dem fattigere – fattigere på forståelse av de andre språkformene, fattigere på ord og uttrykk.. Og på sikt vil de sitte igjen med et innsnevret og ensporet språk uten de store mulighetene for utvikling som en bredere språkinnlæring vil skape grunnlag for. I ungdomsskolen har barna hittil vært nødt til å lære både nynorsk og bokmål. Til å begynne med skaper det forvirring til og med hos de flinkeste. Men forvirringen går ganske raskt over, og det er ikke tvil hos meg om at de på sikt tjener på denne forvirringen. De får en dypere språkforståelse, en språkforståelse som hever språkkompetansen deres også i hovedmålet flere hakk. Jeg har ikke sett de samme nynorskhaterne, som har vært de ivrigste forkjemperne for fjerning av sidemålet eller nynorsk i skolen, mene det samme om for eksempel pensum i dansk og svensk. Vil dere gå mot Nordisk Råd og fjerne disse språkimpulsene? Min erfaring er at også svensk og dansk beriker elevenes språkforståelse og evne til å reflektere over eget språk. Hvor mye kunnskapshat er det egentlig i Norge? Eller kanskje det heller skal kalles giddesløshet?