ABCNYHETER

I går kom jeg igjen tilbake fra en tur til Berlin. Jeg reiser ofte dit . Det blåste kaldt gjennom Berlins gater  Vindene kom utvilsomt fra Sibir. Veldig mange av de nordmenn som jeg treffer i Berlin har sin egen lille historie. Kanskje er de født i Berlin. Kanskje har de studert der. Kanskje kom en av deres foreldre fra denne byen. Kanskje var de bare en gang forelsket i en dame fra Berlin. De som har vært innom Berlin blir tydeligvis aldri ferdig med byen. Det er som om vi stadig må dobbeltsjekke hva det er som nå foregår. For det foregår noe hele tiden. Berlin er sammenliknet med andre byer som Roma og Paris en ung by. Og den anstrenger seg for hele tiden å være i bevegelse mot noe stadig nytt.

Denne gangen landet jeg på Schönefeld flyplass. Om et par år blir dette Berlins nye storflyplass. Da jeg bodde i Berlin for snart 30 år siden var dette hovedflyplassen i det gamle DDR. Nå bygges det i rasende fart nye, effektive veisystemer som skal gjøre flyplassen lett tilgjengelig fra hele byen. Hovedbygningene er ennå ikke reist, men alt vil utvilsomt stå ferdig til planlagt ferdigstillelse i 2012 

Jeg brukte denne gangen mye tid på Potsdamer Platz. Et kraftfullt uttrykk for en ny tid. Stedet skiller seg ut fra alt som tidligere er skapt i Berlin. Her har arkitektene fått reise sine storslåtte byggverk i fri konkurranse. Daimler-Chrysler, Sony, DB har tatt regningen og under det hele ligger shoppingarkader som helst får oss til å tenke på New York eller Chicago. Det som engang kanskje var Eurapas mest trafikkerte veikryss ble i februar 1945 bombet av nesten tusen amerikanske og britiske fly.  Opplevelsen av forlatthet og tristesse kunne i murens dager ikke være større noe sted i Berlin enn ved Potsdamer Platz. Jeg stod der ofte. Jeg hadde mange opphold i Berlin på åttitallet. Og jeg undret meg like mye hver gang.. Av og til ble plassen fylt opp av folk som solgte lopper. Et loppemarked av simpleste sort. Like utenfor Potsdamer Platz kneiste Statsbiblioteket og Berliner Philharmonie. Det var som om bygningene bare lå der og ventet på at noe skulle skje. Man måtte nødvendigvis lure på hvordan disse fascinerende og futuristisk pregede bygningene kunne stå der. Var det noen som hadde forutsett gjenforeningen? Hadde byplanleggerne gjenforeningen av den tyske hovedstaden i tankene? Plassen ble liggende der øde og tom til muren hadde falt og rekonstruksjonen av Berlin skjøt fart. Plutselig fikk bygningene mening og ble satt inn i en sammenheng. I en periode fantes det ikke større heisekrantetthet noe annet sted i Europa enn på Potsdamer Platz. Nå er forlystelsesstedene tilbake, likeså hotellene og kneipene ( slik disse også dominerte plassen i de glade 20 årene. Løftekranene på Potsdamer- Platz har gjort jobben og etter 20 års innsats framstår plassen elegant, moderne og tettpakket av framtidshåp. 
Kranene søker nå nye oppdrag rundt Europas mest moderne jernbanestasjon - Berlin Hauptbahnhof. Her ligger mulighetene fortsatt åpne og hotell, boliger og shoppingsentre vil etter hvert også her tette igjen bybildet. Rivingen av muren gjorde Berlin mer enn noen annen by i verden til mulighetens by. Kolossale områder ble frigitt. Muren var fem mil lang - og mellom muren og byen lå fysiske sperrer av piggtåd og minebelagte områder. Etter hvert som dette nå er ryddet bort vokser der fram en sirkel av modernitet tvers igjennom byen.Det er ikke problemløst å være i Berlin. Byen stiller deg hele tiden til ansvar i forhold til din egen historie. Minnesmerkene står der overalt. Store plater i gatebildet med tekster som : skrekkens steder som du ikke har lov til å glemme: Auschwitz, Stutthof, Maidanek, Treblinka, Theresienstadt, Buchenwald, Dachau Sachsenhausen, Ravensbrück, Bergen - Belsen, Trostenez, Flossenbürg osv. Årene siden krigen begynner å bli mange. Men sårene vil ikke gro. Små minneplaketter dukker opp overalt på fortau og på vegger. Ingen skal få lov til å glemme. Byen krever at du spør deg selv om ditt ansvar i forhold til deg selv og det samfunnet du lever i. Berlins jødiske museum, tegnet av arkitekten Daniel Liebeskind, setter mange perspektiver i sammenheng og vi blir tvunget til å undre oss, og til å tenke igjennom vår egen tid. Berlin var i utgangspunktet en åpen by. Folk av alle nasjonaliteter slo seg ned. Jøder ble ønsket velkommen. Likeså protestantiske franskmenn i titusentall. Noe skjedde etter 1. verdenskrig og en sykdom som heter rasisme fikk spre seg og fikk konsekvenser verre enn noen pest. Hvordan kunne dette skje?. Berlin spør deg uavlatelig og sender deg til minnesmerker, museer, til biblioteker og til konsentrasjonsleirer. Det er også ditt ansvar å finne ut hvordan dette kunne hende og det er ditt ansvar å hindre at dette hender igjen.Berlin utfordrer deg. Berlin har fått meg til å tenke. Det gjør inntrykk å passere Neue Synagoge i Oranienburgerstrasse.   9.november 1938 ble synagogen påtent og det ble etter hvert umulig å leve som jøde i Berlin. Enten kom man seg vekk eller man ble sendt til en leir. I 1943 ble synagogen totalt ødelagt av de alliertes bomber. På sekstitallet kom der opp et skilt hvor der stod : Glem aldri! I 1988 bestemte  DDR regimet seg for at synagogen skulle gjenoppbygges. I 1995 ble Neue Synagoge innviet, og da med representanter for det gjenforende Berlin tilstede. I dag finner vi en aktiv menighet i synagogen. Og Berlin kan telle mer enn 12 tusen jøder i sin befolkning. Slik blir også Neue Synagoge et sterkt vitnesbyrd om Berlins og Tysklands dramatiske historie.Det er ikke alltid like hyggelig å lese hjemlige avissplater. Også i vår egen by har vi en skulptur som minner oss om at familier måtte forlate Kristiansund bare fordi de var jøder. I Berlin er der som sagt mange minnesmerker. Mest opprørt blir man når man står ved holocaustminnesmerket på den gamle jødiske gravlunden like bak Neue synagoge, i Grosse Hamburger strasse. Så avsindig var Gestapos raseri at de i 1943 rev opp graver og arresterte knokler og hodeskaller etter 12000 jøder som her hadde funnet sin hvile. Bildet er uhyggelig og det blir ikke alltid like lett etter slike konfrontasjoner å sette seg ned på en hyggelig kneipe for å diskutere fotball eller været.
Det er gått 20 år siden muren falt. Dette ble behørig markert sist høst. Vi fikk mange filmer og mange diskusjoner som brakte oss tilbake til den kalde krigens dager. Når vi vandrer omkring i Berlin ser vi i gatelegemet spor av muren i form av brostein som skal vise oss hvor muren gikk. Den skal vi heller ikke glemme. Det gjør heller ikke tyskerne. Problemene som denne muren skapte for berlinerne og verden er vi etter hvert, de fleste av oss, blitt fortrolige med. Berlin er i stor grad også blitt et utstillingsvindu for den kalde krigen som holdt generasjoner i et fast grep. Jeg vokste opp med den kalde krigen. Og Berlin forteller historien også om dette helvetet, enten du beveger deg til stasiarkivene, til Murmuseet ved Checkpoint Charlie eller til det nye DDR museet. Vi finner forsoningskapeller og  rekonstuerte Berlinmurer . Berlin beveger seg framover og historien utvikles raskt til museums eller opplevelsesobjekt. Og innsikten  blir til fag og kompetanse. Verden går videre.
Der bor mer enn 3,5 millioner mennesker i Berlin. Nesten 300 000 er tyrkere. Like mange skal være russere. Og enda flere er utvilsomt av polsk avstamning. Der foregår en kontinuerlig til og fravandring. På 17 hundretallet ble franske hugenotter, nederlandske håndverkere og jøder oppfordret til slå seg ned i Berlin og Mark Brandenburg. De nederlandske håndverkerne fikk til og med bygget seg en hel bydel i hollandsk stil. Det ble reist synagoger, en moske, protestantiske og katolske kirker. Man skulle føle seg velkommen. Byen trengte folk. Og folk kom i hopetall.Nordmenn dro også til Berlin. Munck var her. Bjørnson og Ibsen. Richard Nordrak døde her bare noen år mer enn tyve. Nordahl Grieg ble skutt ned over Berlin. Norske arkitekter og kunstnere har studert her og tatt med seg inspirasjon og lærdom som også har satt sitt preg på Norge.

I dag kommer der også mange. Flere turister for eksempel enn noensinne. Også mange nordmenn.Og alle vil opp Riksdagsbygningen. Det gamle og det nye symbolet på Tyskland. Her kravler vi alle opp i den engelske arkitektens Lord Norman Fosters kuppeltårn og ser ned på de folkevalgte. Lå der en tanke også bak dette? Fra riksdagsbygningen ser vi mot Angela Merkels mektige kontorer. Hun var født som prestedatter i det gamle DDR og leder nå Europas mektigste stat. En stat som ennå ikke var født for bare 20 år siden. Her kan alt skje.

 På sommeren er vindene varmere. Også de kommer fra Sibir. Det er ikke så mange fjell mellom Berlin og Uralfjella. Det er endeløse landskaper. Og her ligger uendelig mange muligheter. På høsten er Kurfürstendam fullt av fugler påvei fra Skandinavia til varmere strøk. De blir der gjerne noen dager før de flyr videre. Berlin har mange sår, men stor framdrift og visjoner for framtiden.Fra Berlin Hauptbahnhof tar man toget til Moskva, Roma, Amsterdam og Paris. I Berlin er vi i begivenhetens sentrum. Og byens våkne befolkning gir oss utilsomt et håp om en bedre verden. Men regn aldri med at Berlin blir som den er eller som den var.