ABCNYHETER

At mennesket faktisk har en fysisk kropp, er for samfunnsvitere et problem, fordi mennesket for dem ikke et studieobjekt slik vi finner det i naturvitenskapene. For samfunnsvitere er menneske ”noe mer” må vite, uten at dette ”mer” noen gang blir avklart, og ikke urimelig å anta er at den materialistiske reduksjonisme skremmer vannet av dem; fordi vi kan mene og føle, skulle vi prinsipielt være annerledes enn naturvitenskapelige forskningsobjekter.

Lorenzten og Egelands manglende forståelse av vitenskap illustreres av førstnevntes sitat: ”… god forskning skal forsøke å forstå det materialet man står overfor (empirien) med så åpne øyne som mulig og så mange fortolkningsmuligheter som mulig.”            

Lorentzen underslår at vel så viktig, om ikke viktigere enn ”tolkningen”, også er å finne det empiriske materiale som enten styrker eller svekker den på forhånd oppstilte hypotese. Lorentzens forståelse reduserer således all forskning til et hermeneutikkens diktatur. Et diktatur som består i at uten empirisk testing kan ikke vites om en tolkning er riktigere enn en annen, og derfor bedre samsvarer eller korresponderer med den underliggende virkeligheten (les: empirien), og vi står istedet igjen med bokstavelig talt ”millioner av meninger”. Viten kan forstås som begrunnet mening, og begrunnelse i denne sammenheng er empiri og forskningens poeng er at jo mer presist det empiriske materiale er, desto færre tolkningsmuligheter finnes. Dette betyr at hva som populært kalles ”virkeligheten”, og ikke vi, bestemmer hvorvidt våre beskrivelser av den er korrekt.

Samfunnsviteres problem er hvordan de skal teste menneskers intensjoner, motivasjon og beveggrunner, og problemet forsvinner ikke ved å redefinere problemet eller personlig angripe dem som påpeker problemene. Å skylde på at Eia skulle ha en agenda eller en 40 års-krise, er uprofesjonelt og utenomsnakk. De sosiale og historiske omstendigheter for Eias prosjekt er irrelevante for selve sannhetsgehalten, fordi påstander, teorier og hypoteser osv. skal vurderes i forhold til hva de uttaler seg som og ikke i forhold den som uttaler seg. Eias kjønn, alder, legning, vekt, hårfarge, overbevisninger, sosial status, ansiennitet, osv. er irrelevante for sannhetsgehalten i hans hypoteser.

Egelands utspill om ”kjønnede oppfatninger” og ”kjønn som sosialt konstruert”, hvor ”biologien liksom ikke får plass”, springer ut fra et eksistensialistisk ståsted med Simone de Beauvoirs verk Det annet kjønn (1949) som den kanskje viktigste grunnstein. Eksistensialisme handler om frihet, valg, ansvar og konsekvens, men dog tilsynelatende uten å ta høyde for hva mer presist i oss, hvilken instans, som gjør at vi kan forholde oss til oss selv, vår situasjon og vår eksistens. Ikke bare biologien gikk eksistensialistene og kjønnsforskerne forbi, men også de senere års funn innen bevissthetsfilosofi og nevrofysiologi hvor spesielt to funn er relevante for vår sammenheng:

1)      Kornhuber, Deecke et.al har vist at tenkning er uavhengig av bevissthet og vilje (ikke å forveksle med ønsker, drifter, begjær, interesser og tilbøyeligheter, som er ubevisste) og at mesteparten av informasjonen som passerer gjennom vårt sentralnervesystem er ubevisst. Selve tankeprosessene, materialet og forberedelsene er alle ubevisste, men vi har tilgang til resultatene av disse prosessene (Julian Jaynes & William James).

2)      Enhver tilsynelatende viljesbasert handling begynner normalt ubevisst hvor hjernen underbevisst forbereder handlingen før bevisstheten informeres. Bevisstheten kan m.a.o. ikke kan igangsette handlinger, men kan, alt etter hvor disiplinert den er, legge ned ”veto” mot, eller avbryte, impulser som leder til uønskede, uheldige, pinlige eller umoralske handlinger.  

At tenkning er uavhengig av bevissthet og vilje, impliserer at også forståelse, tolkning, persepsjon og oppfattelse er uavhengig av bevissthet og vilje hvilket betyr at det ikke er ”vi” som tenker, tolker, forstår og oppfatter, men hjernen som så informerer vår bevissthet. Vi kan m.a.o. ikke bevisst tenke, tolke, forstå eller oppfatte ting etter eget forgodtbefinnende, men kan enten akseptere eller avvise tanken, forståelsen, oppfatningen eller tolkningen vi står overfor straks den foreligger bevisstheten. Våre såkalte ”valg”, enten dette dreier seg om yrker, interesser, ønsker, partnere osv., består mer i å avvise alternativer hjernen foreslår enn at vi selv bevisst trigger eller initierer disse mulighetene vi bevisst så tar stilling til.

Egelands tilsynelatende identifikasjon og likestilling av hjernen, som tenker, tolker, forstår og oppfatter, med kjønn, i en presumptivt annen enn biologisk betydning, forblir uforståelig.

Mener hun at hjernen også er sosialt konstruert, for så å ”kjønne” sine oppfatninger og deretter informere våre bevisste opplevelse av verden som kjønnet, noe som synes å lede til en mannlig og kvinnelig bevissthet?

Hvorvidt hjernen ”kjønner” oppfatningene, får vi aldri vite, fordi vi, i kraft av vår bevissthet, er avskåret fra hjernens indre prosesser og gemakker. Under både biologien og nevrofysiologien lurer så kvantemekanikken, og vil Egeland påstå at også den er sosialt konstruert og kjønnet? Om så, vil Egeland måtte akseptere at det finnes noe som heter ”kjønn” uavhengig av vår tolkning, forståelse, persepsjon, konstruksjon og tenkning? Vanskelig å se er hvilket nivå Egelands kjønning meningsfullt skulle kunne inntreffe på og sosialkonstruktivismens problem er at, fordi den ikke være sin egen årsak, forutsetter noe som selv ikke er sosialt konstruert, som f. eks. biologisk kjønn.

Å hevde at menns og kvinners hjerner biologisk ikke skulle være forskjellige synes kontraintuitivt, og allerede Platon var klar på at evner er ulikt fordelt mellom kjønnene, noe som kan ha betydning for interesser og ønsker hva gjelder yrkesvalg. Nevrofysiologiens to refererte funn alene fremtvinger at både hermeneutikken, eksistensialismen, men også kjønnsforskningen i sin nåværende form må, om ikke forkastes, så sterkt reformuleres.