ABCNYHETER

Tematiske fornøyelses parker er populært i svært mange land. Disney World og Legoland er kjente landemerker. I Kina er også interessen for å koble av med å ta med familien til en opplevelsespark stor, men det er ikke Mikke Mus, Donald Duck eller gigantiske Lego menn som møter en i noen av landets nylig så populære attraksjoner; Etniske Temaparker.

I Beijing finner man den Nasjonale Temaparken for Etniske Minoriteter. Hit flokker horder av Kinesiske turister, samt noen utenlandske, hvert år for å se representanter for Kinas 56 etniske folkegrupper opptre i sine fargerike nasjonaldrakter foran tradisjonelle hus, templer osv. alt sammen konstruert på stedet for å gi en liten smakebit av det ‘eksotiske’ Kina. Plassert sammen som i en liten by kan det hele minne om Epcot Center i Florida, USA, fornøyelsesparken som med sine små seksjoner fra de forskjellige land, gir et lite, om enn erketypisk bilde av verdens kulturer og folk.

Parken i Beijing, som alle de andre liknende parkene i Kina, er eid og drevet av Han Kinesere, folkegruppen som utgjør majoriteten av landets innbyggere. Ca 96 %. I mange tilfeller er også de som jobber der, selve severdigheten, også Han Kinesere, kledd ut i draktene til minoritetsgruppene. En praksis som ble ansett som akseptabel etter at det ble gjort under åpningsseremonien til Beijing OL i 2008. Mange besøkende ser ikke forskjell allikevel. Men forskjeller er det, og forskjellene skal vises frem, for å gi ‘vanlige’ Kinesere et lite glimt av deler av landet sitt de kanskje sjelden eller aldri ville fått sett på andre måter.

Dette er en tanke ved slike parker, at de bringer de mange minoritetenes kulturer og tradisjoner til Han kineserne, uten at disse behøver å reise altfor langt for å kunne få et innblikk i det multikulturelle mangfoldet som deres land faktisk utgjør. Her får de alt plassert på et fat. Det finnes også andre slike parker som er plassert i området der de respektive folkegruppene kommer fra, og som gjerne tar for seg kun en eller bare et fåtall av disse.

En slik park er Dai Minoritetens Park. Plassert i det tropiske sørvest av Kina. Denne parken omfatter et område hvor flere landsbyer er samlet og hvor Dai folket lever slik de alltid har gjort på sitt tradisjonelle vis. Det er hele poenget. De skal beholde sitt særpreg og ikke fornye sin gamle livsstil. De dyrker ris og holder gummi plantasjer. Rundt 500 innbyggere jobber ved siden av med å sette opp de daglige showene for turistene, som inkluderer vannsprute festivaler og Dragebåt race på den nærliggende Mekong elva. Turister betaler også for å overnatte i de tradisjonelle hjemmene til Dai folket som gjerne står på stylter.

Mange Han Kinesere sier at de foretrekker å komme hit til parken hvor alt er mer ordnet fremfor å dra til de andre, ‘ekte’ landsbyene rundt om som det fremdeles finnes mange av. ‘De er altfor primitive der’ sier en, ‘de snakker ikke språket vårt og det er vanskelig å omgås dem’. Denne holdningen forbauser mange Dai folk, da det man får se der er stort sett det samme som i parken. Kanskje mer ekte. ‘Dessuten kan man se det gratis. Inne i parkene blir man svindlet’ sier en Dai bonde.

De etniske parkene samler opp alle de Kinesiske nasjonalitetene i en slags levende museer, for å bevare disse i en tid da de fleste går mer og mer bort ifra sin tradisjonelle livsstil. Slik kan de ende opp med å bli en syntetisk levning av det førmoderne Kina. Parkene er store pengemaskiner, men de har også en politisk agenda vel og merke. De skal styrke tanken om at Kina består av 56 fasttømrede etniske folkegrupper og deres territorier, alle styrt av Han folket. De er del av en stor plan om hvordan Kina ønsker å fremstå som en multietnisk stat. Målet er til sist territoriell enhet.

Frykten for intern splittelse og løsrivelse av noen av de ‘autonome’ regionene slik som Tibet og Xinjiang, særlig etter de massive opprørene i disse regionene i henholdsvis 2008/09, har gjort at Kinas ledere i økende grad forsøker å vise Folkerepublikken som en stat der mange etnisiteter er forent i harmoni. Dette er en av tesene til president Hu Jintao; Det Harmoniske Samfunn, som skal bygge opp under Kommunist Partiets legitimitet i en tid fylt av store omveltninger. At dette harmoniske samfunnet ser ut til å til tider slå ganske kraftige sprekker, er de nevnte oppstandene gode eksempler på.

Han Kinesisk nasjonalisme, som etter at Maoismens jerngrep overlot scenen til kapitalismen som en ny om enn uoffisiell statsideologi, har gjort seg mer og mer til kjenne, har også mye av skylden for de økte spenningene. Det er nettopp litt av denne nasjonalismen som gir seg utslag i aksepten av å se på minoritetene som noe eksotisk, litt usivilisert som man kan ta nærmere i øyesyn i parker som denne. Som en smule barbariske folkeslag som det var og er Han Kinesernes himmel gitte rett til å styre over og bringe sivilisasjonens lys til. En måte er å sammenligne måten Kineserne ser minoritetene på i dag til den måten folk fra vesten så på indianerne i Amerika som ‘edle villmenn’ tilbake på 1800 tallet. Lenger tilbake i tid ble disse ‘villmennene’ ofte tatt med til Europa og vist frem for den siviliserte befolkning der på Londons scener og ellers i Europas store kultur sentra.

Uansett intensjon disse etniske tema parkene i Kina har, så gir de et lite gufs av den herrefolks mentaliteten vi Vesteuropeere hadde overfor våre egne minoriteter og urfolk vi la under oss i tidligere tider. Ta våre egne Samer, Kvener og Tatere f. eks. Men når man tenker på den voksne posisjon Kina etter hvert får i verden, og det naturlige ønsket om selvhevdelse det har, er det ikke så rart at det gir utslag i en nasjonalisme lik denne. Partiets behov for å vise staten som et forenet, enhetlig og harmonisk samfunn, der minoritetene kjenner sin plass, gir gjenklang hos Kinesere flest, hvis nyvunne nasjonalisme gjerne vil ha et slikt bilde av dem bekreftet. Dette får de uten tvil i de nye tema parkene.

Om Kinesere flest faktisk tok seg bryet med å dra ut til de områdene hvor disse minoritetene bor og lever som de alltid har gjort, og opplever dem på nært hold og i en mer ekte setting, ville det ha bidratt i større grad til å bevare disse kulturene. Turisme bringer velstand for mange og disse inntektene bidrar til at små samfunn som disse kan fortsette å eksistere selv i et raskt moderniserende land som Kina. Folk med minoritetsbrakgrunn behøver da ikke i like stort antall dra inn til byene for å søke jobb, og dermed legge av seg sin identitet, men heller bli værende og bevare denne unike identiteten videre. Man kan hevde at det å besøke disse områdene vil øke forståelsen av Kinas minoriteter mer enn om man ser dem i en kunstig setting som inne i parkene.

Fremtiden til mange av Kinas 56 etniske minoriteter ser uansett ikke så altfor lys ut, da befolkningsveksten blant Han Kinesere truer med å utbefolke dem, også i Tibet og Xinjiang. Kanskje vil man om noen tiår kun være i stand til å se disse folkegruppene på utstilling i fornøyelsesparkene. Der de danser sine folkedanser som de siste utvannete levningene av en gang så frodige kulturer.