ABCNYHETER

Jeg sitter og hygger meg med OL. Noe som er ganske rart hvis man spør mine venner, da jeg ikke har vært å regne som den største sportsentusiasten tidligere. Men jeg følger med, og det er i sannhet gøy. Jeg deler den gleden som så mange Nordmenn føler når Marit Bjørgen og Tora Berger tar gull. Jeg føler også med når Kristin Størmer Steira så vidt ikke klarer bronsen i spurten mot Kowalczyk eller når Northug nok en gang ikke har hellet med seg i løypa. OL er et stort arrangement som favner bredt. Når noen av "våre" går et løp er det som om tiden står stille. Slik er det nok for alle deltakerlandene. OL er en folkefest for alle. Eller er den det?

Bare noen kvartaler fra der den storslagne åpningsseremonien foregikk, og hvor eliten blant utøvere, sponsorer og turister oppholder seg, finner vi det nedkjørte og fattige strøket Downtown Eastside. Vancouvers narkomarked nr. 1. Som i en forvokst utgave av de åpne utsalgsstedene i vår egen hovedstad, der brukere tar sine doser i full offentlighet, handles og brukes narkotika her i Downtown Eastside hele tiden, døgnet rundt. Bakgatene syder av liv som de trange basarene i en by i midtøsten. Her kan du få kjøpt alt. Alt hva skal være av illegale stoffer vel og merke.

Her treffer man folk som Shirley. Sittende bak en søppelcontainer røker hun sin crack pipe mens hun forteller litt om seg selv. Hun er 40, har brukt stoff siden hun var kun 14. Pleide å selge sex. Det er mange som henne her, altfor mange. Flere enn 10 000 i dette strøket alene. Ofte eier de ikke annet enn det de står og går i. Prislappen på de Olympiske Lekene i Vancouver har blitt på i overkant 30 milliarder NOK. Den opprinnelige summen skulle bli på ‘bare’ 3,3 milliarder.

Jeg ser på de dystre reportasjene fra denne delen av OL byen og tenker: kunne ikke noen av alle disse milliardene blitt brukt til å bekjempe dette økende problemet? Dette mener også mange av byens egne innbyggere. For kriminaliteten øker i takt med mengden av stoff som siver inn til denne delen av Canada. Det har i de senere år vært flere og flere oppgjør mellom gjenger her og regelrette narkokriger utkjempes bak byens skinnende fasade. Byens søppeltømmere har tidligere bedt om politibeskyttelse når de skal inn i dette strøket en tidlig morgen. Det er for farlig. Folk dør her.

Alt dette er en umiddelbar fortsettelse av narkokrigene som for tiden pågår i Sør-Amerika. Alt henger sammen, alt er globalt nå. Nord-Amerika drukner i dop.

Jeg slår over på TV 2. Der får jeg høre om uteliggeren Louis. Han er en av vel 3000 hjemløse i Vancouver. Mannen er utdannet snekker men har bodd på gaten de siste 5 årene. Her livnærer han seg av å samle flasker. Han smiler litt der han viser frem noen eksemplarer og forteller om sin tilværelse i det dystre Downtown Eastside.

Jeg ser et trett ansikt. De innsunkne kinnene markeres enda sterkere av de utstående og rødsprengte øynene. Han er tynn, veldig tynn, men han har ikke gitt opp livet sier han. De sosiale tjenestene som kunne hjulpet folk som Louis har manglet betydelig økonomisk støtte som følge av den gigantiske pengesummen som de Olympiske Lekene har kommet til å koste.

Han minner meg om våre egne ‘hjemlige’ narkomane som pryder by bildet i Oslo, og som vi, i likhet med Vancouver, ønsker å se minst mulig av og helst skyve under teppet. Ute av syne, ute av sinn. Vi sier at de skjemmer Oslos gater i møte med turistene. Slik er det også i Vancouver. Der har de hjemløse og narkomane slik som Shirley og Louis blitt presset lengre ut av sentrum. Vekk fra den store strømmen av turister som kommer til OL byen.

Det er absolutt gøy med OL. Vi trenger en slik sportslig folkefest en gang i blant, hvor vi kan glemme verdensproblemene og komme sammen til langt mer fredelig dyst. Hvor vi kan sitte her hjemme som Nordmenn og heie på våre egne friske gutter og jenter der de peser av gårde i løypa. Det er ingenting i veien med det.

Men er det nødvendig at det skal koste så utrolig mye? Og skal ikke også de av oss som står nederst på stigen få lov til å være med? Isteden for å bli skjøvet vekk som et problem? Det burde være deres OL også.

Dette har de også tenkt og gjort noe med selv i Vancouver. Rett før åpningen av lekene tidligere i februar, arrangerte rundt 600 mennesker det de kalte Powerty Olympics, Fattig Olympiaden, ikke langt fra OL arenaen. Her var noen av byens fattige, hjemløse og narkomane samlet til et lite liksom OL der de hadde sine egne ‘øvelser’ og medaljer, og viste på den måten sin harme med at lovordene fra byens myndigheter om flere husrom og hjelp til avvenning har druknet i det gigantiske OL maskineriet. De var lei av å bli oversett. De ville også være med.

Spørsmålet er om de får lov til det. Om de ikke heller skal bli skjøvet vekk.

Så, er det da bare her i Canada at de Olympiske Lekene har en mørk skyggeside? Neida, det har samtlige land som gjennom tiden har arrangert OL. Det så vi sist for to år siden da Kina arrangerte sommer lekene. En media storm raste mot landets problemer og undertrykkelse og hvorvidt de var verdige som arrangører med tanke på sine menneskerettsbrudd. Det er ikke like mye blest omkring Canadas problemer. For som et høyt utviklet vestlig land med demokratiske institusjoner så har de vel ingen av betydning i den grad? Så undrer jeg: er det ikke også et brudd på menneskerettighetene å overkjøre behovet som de narkomane, hjemløse har, til et behandlingstilbud og hjelp til et bedre liv?

Om litt under en uke er OL over for denne gang. I det som sikkert blir en storslagen avslutningsseremoni vil nasjonen igjen hylle seg selv og alle de som har vært med på å arrangere denne folkefesten. Og mens utøverne frem til da fortsetter å sanke både gull, sølv og bronsemedaljer, sanker Louis fremdeles flasker nede i Downtown Eastside.