ABCNYHETER

Barn er biologisk programmert for å utvikle tilknytning.  Konkrete dommer fra både Tingsrett og Lagmannsrett viser klart at mange dommere  tolker tid med omsorgsperson, som et utrykk for kvalitet på omsorgen.  Dette er ikke riktig, for barn knytter seg også til voldelige foreldre! Tiden kan bare si noe om styrken på tilknytningen, ikke om den er kvalitativt  god eller dårlig. Barns tilknytningskvalitet synes være avhengig av omgivelsenes kvalitet og ikke tid. Det er barnets erfaringer med omsorgspersonen som avgjør kvaliteten på tilknytningen.

Alle barn har et innebygd biologisk behov for tilhørighet. Slik et spedbarn impulsivt  og refleksartig søker mot mors bryst, slik søker barnet bekreftelse på seg selv og sin eksistens. Relasjonen og båndet mellom omsorgspersonen(e) og barnet kalles tilknytning. Det er en toveis relasjon, der barnet knytter seg til omsorgspersonen(e) og omsorgspersonen(e) knytter seg til barnet. begge har normalt positivt utbytte av relasjonen.  Denne tilknytningen får kvalitet ut i fra nivået på empatien og evne til mentalisering fra den voksne, i interaksjonen mellom  barn og voksne i omgivelsenes setting. Svikter empatien, reduseres kvaliteten på tilknytningen. Balansen forrykkes i den voksnes favør, og det som skulle være en toveis  relasjon går til å bli en envegs avhengighet der barnet bekrefter den voksne istedenfor at den voksne bekrefter barnet gjennom empati. Det går til å bli en avhengighet fordi barnet er helt av hengig av den voksne. For å få den voksnes respons tvinges barnet inn i en rolle  der det gjennom å bekrefte den voksnes behov mottar bekreftelse på seg selv. Barnets behov for næring, berøring, trøst, trygghet er biologisk forangret. Oppfyllelsen av disse behov er fundamental, barnet overlever ikke uten. Når tilførselen av disse svikter lærer barnet meget raskt hvordan  bekreftelse av den voksnes narsissistiske behov (usunt behov), dekker barnets grunnleggende behov. Barnet egne narsissistiske behov (sunne behov) blir avhengig av den voksne i et usunt samspill.

Slike barn læres opp til å beskytte den voksne mot avsløring av en slik usunn dynamikk. Barnet frykter egentlig å bli forlatt! Den verste trussel man kan utsette et barn for. Slike voksne utnytter denne frykten og angsten hos et barn. De er ofte selv vokst opp med en slik skadelig dynamikk og evner ikke se at de skader barnets utvikling. De tror tvert imot at de gjør det eneste rette for barnet, de vet ingen annen virkelighet selv! Når slike barn konfronteres med  kritikk av slike omsorgsforeldre  låser det seg ganske fort. de blir ikke i stand til å svare eller  gi utrykk for  hva de egentlig utsettes for. De vet bare at de må beskytte den voksne, det er de lært opp til. Tilknytningskvaliteten er tilsynelatende god, inntil man begynner stille de kritske spørsmål. Da avsløres frykt og angst raskt. Denne typen voksne  er mestere i å skape  et falskt glamorøst bilde av seg selv, barnet de er avhengige av og sine omgivelser.

Gjennom det som kalles ”The Strange Situation” (Ainsworth, 1960) kan man måle kvaliteten på denne tilknytningen til omsorgspersonen (O) hos små barn. Det er 4 ulike hovedkvaliteter tilknytning deles inn i, etter denne modellen :

1. Trygg tilknytning, utforskende, positiv til fremmede, gråter når O går, kan leke md den fremmede, glad når O kommer tilbake og søker aktivt kontakt og roer seg, går tilbake til lek. Om barnet ikke gråter når O går ser man en tydelig positiv reaksjon når O kommer tilbake. O er en trygg base.
2. Engstelig ambivalent, engstelig, oppmerksomhetskrevende, stresset når O går, vil ha kontakt, men avvisende når O kommer tilbake. Tilknytningsystemet går ikke i hvile selv om O kommer tilbake. Den følelsesmessige tonen kontant og negativ. Synes mer interessert i tilknytning enn lek/utforskning. De lærer seg redusere tilknytningsadferd fordi de tidligere er blitt avvist. (god støtte i forskning). O samspill med barnet preget av uforutsigbarhet og inkonsekvent adferd fra O. Samspill på den voksnes vilkår. Barnet lite tro på egne evner, blir passive og hyperoppmerksomme på O.
3. Engstelig unnvikende, dårlig tilknytning, gråter ikke når O går, søker ikke kontakt når O kommer tilbake. Bruker ikke O som trygg base. Om det løftes opp eller få en klem, tenderer det å vri seg vekk. Det følelsesmessige utrykket er mer nøytralt når O går og kommer tilbake. Synes mer interessert av lek/utforskning enn tilknytning. Frykt for avvisning.
4. Disorganised  mangler strategi for å håndtere stressituasjoner, opplever omsorgsperson som enten redd eller skremmende, adferden kan ”fryse”. Samspillet med O bygger på frykt.

Dertil kommer ulike  kombinasjoner av disse. En rekke studier har vist at foreldrenes lydhørhet er viktigst for å forutsi tilknytningskvalitet. Broberg & al. (2008:145). En lydhørhet man ikke vil se under korte observasjoner, men som kommer til syne under lengre observasjoner > 100 timer, der omsorgspersonen  også er under stress. Barn kan også utvikle trygg tilknytning til en forelder og utrygg til den andre.

Forskning viser  at kvaliteten ikke er knyttet til tid med omsorgsperson, men  omsorgspersonens evne til å fange opp barnets behov.

Tiden et barn lever med en omsorgsperson har således lite å si for kvaliteten på denne tilknytning. Et barn kan vanskelig unngå å knytte seg til en omsorgsperson, det er mer biologisk bestemt enn viljestyrt.  Et barn kan leve lenge med, og knytte seg til en voldelig person. Tiden har betydning for styrken på den kvaliteten en slik tilknytning har utviklet, fordi det tar tid å utvikle styrke, uansett  dens kvalitet. Således kan en trygg tilknytning være sterk og tåle mye, og gjøre barnet rustet til livets utfordringer. Tilsvarende kan et engstelig unnvikende barn ha dårlig tilknytningskvalitet, men en sterk ”tilknytning” gjennom avhengighet av omsorgsperson.

Å skille negativ tilknytning fra positiv tilknytning er meget vanskelig, fordi både den voksne og barnet av ulike grunner forsøker skjule dette. Den voksne for å befeste sitt sykelige grandiose virkelighetsbilde, barnet  i frykt for tap av omsorgsperson. Det oppstår et gjensidig usunt avhengighetsforhold. Dårlig kvalitet kjennetegnes ofte av et usunt avhengighetsforhold mellom barnet og den voksne.  Slike barn søkes gjerne avstenges fra  de deler av omgivelsene som kan utgjøre en trussel mot at barnet fjernes fra en slik voksen. Den voksne sloss for å beholde sitt narsissistiske supply, barnet  frykter  ensomhet. Årsaken til en slik svikt i omsorgen finner en gjerne i den voksnes egne dysfunksjonelle barndom. 

Slik går den narsissistiske forelders behov i sosial arv. De gjentar de samme feil mot egne barn som de selv ble utsatt for  av sine omsorgsforeldre. Og slik Broberg & al. (2008:71) skriver så er ikke slike foreldre beviste på sine feil.

Man ser det i stor utstrekning i barnefordelings saker, så typisk for den narsissistiske forelder som hindrer barnet kontakt med den andre forelder, saboterer samvær, hindrer telefon og samtaler, saboterer sommerferier osv. Dette kan gjenspeile et hat, men det er ofte en sekundæreffekt da bakenforliggende faktorer ofte er langt mer kompliserte rundt en narsissistisk problematikk.

Også andre trusler mot slike foreldres barn utløser  et rigid adferdsmønster. Står et slikt barn i fare for å bli skadet,  gjennom lek eller annen adferd, kan den voksnes  frykt for tap av barnet, gi seg utslag i ukontrollert aggresjon nettopp mot barnet! ”Hvordan kunne du gjøre dette, forstår du ikke  jeg trenger deg” er typisk for tenkningen til slike foreldre. Normale foreldre derimot ville tenke ”Forstår du ikke at dette kunne vært farlig for deg”. Deres fokus er på barnets beste, mens narsissistiske foreldres fokus er på eget beste. Forskjellen er evne til å være lydhør for barnets behov og evne sette egne behov til side. Det er vanskelig for en narsissist der alt handler om en selv. En underliggende frykt for tap av barnet som narsissistisk supply gir seg  utslag i irrasjonelle handlinger. Man ser dette også i en nærmest sykelig opptatthet av at barn med den andre forelder skal komme tilbake etter ferier. Ofte kan man oppleve krav om returbilletter og konkrete tidspunkter.

Man ser det også i enkelte saker for barnevernet, der opplagt forstyrrede foreldre begår til dels irrasjonelle handlinger i et utslag av den sorg og fortvilelse de opplever.  Igjen er dette ikke enkelt å se, fordi  svært oppegående foreldre og omsorgspersoner  også kan  fremvise noe av den samme adferd fordi barn faktisk kan fjernes på fullstendig feilaktig grunnlag av barnevernet, slik en rekke saker har vist over mange år. Med inngående kunnskap om personlighetsforstyrrelser kan man imidlertid  skille mellom den rasjonelle aggresjon, og den irrasjonelle.

Et annet typisk trekk ved narsissisten er behovet for at omgivelsene skal se hvor flinke og opptatt av barnet de er. Å gi et slikt barn en klem om barnet skal reise vekk, skjer ofte på en kunstig  og påtvunget måte.  Barn som utsettes for dette føler selv at klemmen ikke var for dem men for at den voksnes skuespill for omgivelsene. Typisk er at slike barn har en tendens til å vri seg vekk fra slike klemmer, de vet det ikke er for dem men for den voksne, fordi de aldri opplever slikt når det ikke er tilskuere til stede!

Et typisk eksempel er barnet som etter en skoleavslutning skulle på samvær med sin far. Først gir mor henne en klem inne i kirken, deretter på veg ned kirkegulvet, deretter på kirketrappen og til slutt kommer mor løpende etter barnet nedover  vegen og gir det nok en klem! Interessant er det å se  barnets reaksjon der det søker vri hodet vekk  fra morens kinn. Barnet vet at slik adferd er for omgivelsenes skyld og ikke for barnet selv. Morens behov for å fortele  omgivelsene hvor fantastisk hun er, er ikke barets behov. Barnet lærer at det er til for den voksnes behov for det opplever ikke slik omgjenglighet når rampelyset er av.

Den voksne lærer ofte barnet  opp i et avhengighetsforhold, som den voksne  drar nytte av, men som skader barnets egenutvikling. Hvordan skal et barn som opplever seg brukt, lære empati? Dette er mekanismer omgivelsene ikke ser og er typisk for narsissistisk dynamikk. Dersom et barn er avhengig av medisin, finner man gjerne at det ikke læres opp i at ta denne selv i en skolesituasjon, men må ringe hjem til forelderen for å få instruksjon, selv om barnet gjennom instruksjon er modent nok til å klare dette selv.  En ambivalent umoden adferd er da også typisk for slike barn. En slik adferd gjør barnet usikker på seg selv og avhengig av den voksne.

Dersom barnet får en fin dress på barnehagen, er ikke primærintensjonen å ha barnet i fokus, men at barnet i dress skal avspeile den voksne. (Så flott dress din datter har! Hadde bare alle barna hatt så fin dress…) Den voksne speiler seg i glansen barnet  gir. (…Og jeg er barnets mor..!) Barnet  læres ikke opp i å ha tiltro til egne evner og vurderinger, men til å måtte rådføre seg med den voksne: ”Dette får du ikke til, … og klarte du det var det fordi jeg hjalp deg”! Slik læres barnet opp til en usunn avhengighet av den voksne samtidig som det ikke får  en sunn tro på egen mestring.

Tiden kan ha gjort denne relasjonen  sykelig. Barnet fanges i et avhengighetsforhold til omsorgspersonen som ikke er sunt for barnet, men som tjener den voksnes patologiske narsissistiske behov for selvtilfredsstillelse. Den voksne bruker barnet til den bekreftelsen det de selv ikke fikk  som barn. Dette kan gi seg mange ulike utslag, for eksempel at det blir viktigere å vinne, enn at den det gjelder skal få det bedre! Tilfredsstillelse av mestringsbehov, at jeg vant, blir viktigere enn hva man vant. Dette kan ofte  oppfattes som misunnelse av andre, fordi poenget ikke synes være hva,  men opplevelse av personlig seier, nemlig at (mestring) !

Igjen er barnefordelingsaker typiske eksempel. Det blir viktigere å vinne omsorgen, ikke for at barnet skal få det bedre, men for  ikke å oppleve nederlaget det er at en annen forelder regnes som bedre enn en selv, slik Tuen (2004:80) beskriver.  Dette kombineres gjerne med hevn mot partner fordi forholdet man hadde investert i, ikke gikk. For en narsissist er det et nederlag, hvis skyld, alltid projiseres på andre.

Slik underliggende dynamikk er ekstremt vanskelig avsløre, for utad fremstår slike narsissistiske foreldre som ”bekymrede” for barnet! Det avsløres imidlertid bla i ettertid, når man ser barn ikke fikk det så mye bedre, men ofte ender i psykisk eller fysiologisk problematikk. Forskning viser  at eks. diabetes 1 hos barn  har den fellesnevner at de kan  utvikles fra kronisk stress Et typisk eksempel var en rettssak i USA, der den ene forelder var en psykopat.  Motpartens advokat hadde kunnskap om slike og lot psykopaten vinne omsorgen. Etter kort tid  havnet barnet allikevel hos den friske,  fordi psykopatens behov bare var å vinne, ikke ha det ”plagsomme barnet” rundt seg hele tiden!  I narsissistisk dynamikk derimot er det ikke bare  seieren som er viktig, men at barnet forblir et narsissistiske supply.  For psykopaten er det narsissistiske sypply mindre viktig fordi de  ikke på samme måte har kontakt med sine nevrotiske sider. En narsissistisk forelder ville antagelig ikke sluppet et barn på denne måten, og særlig  når det gjelder den  mer covert utgave av narsissisme.

Professor Frode Thuen skriver i sin bok ”Livet som deltidsforelder” (2004:80-81) om foreldre som blir offer for en konflikt man egentlig ikke er ansvarlig for.

Den narsissistiske problematikk er således svært alvorlig for et barn og vil bidra til kvalitativt dårligere tilknytning uansett hvor lenge et barn bor md en slik person. Lang tid  i seg selv er derfor ikke er kriterium for god omsorgsevne slik domstolene har en tendens til å anta gjennom ”status quo” prinsippet..

Et barn kan ikke velge sin omsorgsperson.  Derfor  kan et barn heller ikke velge forlate en dårlig omsorgsperson om omsorgen  er kvalitativt dårlig. Barnet kjenner ingen annen omsorg og vet ikke at det finnes  andre og bedre omsorgsforeldre. Derfor vil et barn under dårlig omsorg allikevel søke mot de samme dårlige omsorgspersoner av ren avhengighet, mer enn som et utrykk for trivsel og positiv relasjon, når noe truer denne relasjonen.  En slik trussel kan være at de vil flyttes til en annen og omsorgsperson. Avhengigheten  barnet er lært opp i, kombinert med trusler fra omsorgsperson, hemmer barnets utrykk for hva det selv ønsker, når det blir gammelt nok til å bli spurt. Trusler fra omsorgspersonen om at denne vil begå selvmord om barnet ikke gjør som det sier, blir umulig å forholde seg til for et barn.  I møte med slike emosjonelle trusler gjøres barn avhengige av den syke og umoden omsorgsperson.

Barnevern, mange psykologer, skole og dommere er ikke trent å forstå så avanserte psykologiske mekanismer, og fanges ofte i et glansbilde  slike omsorgspersoner konstruerer rundt seg. Barn i slike settinger missforstås til å være  ”nært knyttet” til den voksne, gjennom  ofte sterke reaksjoner mot  adskillelse. Først når barnet får en forståelse av at det finnes andre og bedre  omsorgsituasjoner  vil de søke vekk, men ofte under ekstreme trusler fra slike omsorgspersoner. Ofte er det imidlertid for sent, barnet har  ”lært” en personlighet knyttet mot en avhengighet til omsorgspersonen. Slik kan narsissistisk sårbarhet gå i sosial arv.

Foreldrefiendtlighet syndromet (PAS) er typisk for denne  dynamikk. Barnet læres opp til å hate den andre forelder, under trusler om at primæromsorgspersonen vil forsvinne! Ikke fordi den andre er verdt å hate, men fordi denne utgjør en trussel mot den syke omsorgspersonens narsissistiske supply, nemlig  barnet. Men psykisk problematikk kan også vendes inn til angst og depressive lidelser, eller en kombinasjon av disse.

I voksen alder kan dette gi seg utslag i at en kvinne  som har kommet seg ut av et voldelig forhold, finner en ny dominerende mann som igjen utøver vold, eller går tilbake til den voldelige.  Det som er kjent fra egen traumatisk barndom fremstår som ”tryggere” enn  å satse på en mann som behandler henne bra, men hvis adferd er ”ukjent”. Det er et kjent fenomen at enkelte kvinner med  en vanskelig barndom søker mot en voldelig partner. Ubevist faktorer  gjør at  det ”kjente” men dysfunksjonelle, føles ”tryggere” enn det  ”ukjente”  men funksjonelle! Et barn som læres opp til å tjene sin mors sykelige behov, lærer ikke annet enn at det er det ”riktige”, og havner selv ofte inn i destruktive forhold der de tjener sin partner slik de tjente sin mor. Dette gjelder også for mange menn. Dette er narsissistisk dynamikk i praksis.

Denne destruktivitet kan man vanligvis ikke se gjennom enkle observasjoner, skolesituasjoner eller fritidsaktiviteter, fordi slike barn faktisk kan føle at de har det bra i slike eksterne relasjoner uavhengig av om de har det svært negativt hjemme. I slike settinger  oppleves ikke den syke voksne at barnets  avstand til den voksne er noen trussel mot  barnet som narsissistisk supply. Derfor kan skole beskrive positive erfaringer, bekjente og  venner kan beskrive gode opplevelser. På samvær hos den andre forelder derimot, blir barnet oppringt daglig mange ganger. Den narsissistiske voksnes frykt for tap av sitt narsissistiske supply frembringer denne for barnet svært skadelige adferd. Man ser det om ferier blir for lange, da  slår den voksnes savn etter barnet inn før barnet rekker savne den narsissistiske voksne.

I en konkret sak, kunne barnet til nød være 3 uker med sin far, men ikke 4, det ble for lenge påsto moren. Ikke fordi barnet savnet mor, men fordi mor savnet sitt narsissistiske supply!  Eller en annen sak, der barnet godt kunne ha 4 ukers ferie med sin far, men ikke sammenhengende. Kravet fra den narsissistiske mor var 1 uke, så noen dager tilbake til mor, deretter 2 uker med far, så tilbake til mor, så en uke hos far!  Slike narsissistiske omsorgspersoner er det umulig å samarbeide med. Deres adferd er ekstremt rigid og irrasjonell. I konkrete saker har man sett at slike kan sende ”bekymringsmelding” til barnevernet fordi de som foreldrene ikke samarbeider,  de er ”bekymret” for hvordan det kan påvirke barnet, mens de selv  gjennom mange år, nekter all form for samarbeid! Man kan virkelig snakke om å se splinten i den andres øye, men ikke stokken i sitt eget! I denne konkret sak kalte far inn til familierådgivningskontoret 7 ganger med ½ års mellomrom, mor kom aldri, men sende bekymringsmelding for at det var vanskelig å samarbeide det klarte hun. Slikk adferd må også sees som et behov for oppmerksomhet og som et forsøk på å manipulere omgivelsene.

Deres enorme evne til å manipulere omgivelsene gjør ofte at  det er den normale forelder som fremstår som den syke! Slik manipulerer de domstoler, barnevern, sakkyndige, skole osv. Barn som lever med slike  får alvorlige problemer. De lever i en tilstand der alt som skal skje må være forutbestemt, ofte på klokkeslettet!  Slike omsorgspersoner  evner dårlig ta ting på sparket, og fatte avgjørelser  blir uoverkommelig. Ofte må de enkleste ting konfereres med andre for at  de skal få  seg bekreftet. Projeksjon er typisk for denne personlighetstype.

Dårlig omsorg er ikke noe en omsorgsperson viser når andre er til stede! Det er heller ikke noe et barn uten videre viser utad, da slike barn ofte  må leve under trusler om å bli forlatt eller alvorlig straffet om de skulle avsløre slike forhold. Trusler om at omsorgsperson vil begå selvmord eller forsvinne  hindrer slike barn i å søke hjelp for sine problemer. Barn er trofaste og lette å utnytte av slike kyniske mennesker.

I et kvalitativt dårlig omsorgsmiljø vil barnet  utvikle en avhengighet til den voksne som gjør det vanskelig  for barnet å frigjøre seg og  føle autonomitet. Slike barn kan tidlig utvikle strategier som avviker sterkt fra det man ser hos trygge barn. De blir et produkt av den påvirkning de utsettes for av nære omsorgspersoner. Barn med et kvalitativt dårlig tilknytning er mer sårbare for å  utvikle psykiske problemer. Særlig vil disse komme til syne mot ungdomsalder, der man møter krav  fra andre i en ubeskyttet atmosfære. Der det forventes at man begynner stå opp for seg selv. Slike barn har ofte lært at de ikke mestrer selv, men at omsorgspersonen mestrer for dem! Når slike barn  begynner stille krav, er man dømt til en evig konflikt med omsorgspersonen.

Det gjør dem avhengige  av omsorgspersonen. Barn med  en kvalitativt dårlig tilknytning har ikke ”lært” å mestre selv, men å være avhengig av bekreftelse på mestring. Ofte har de lært å bekrefte den voksne. Det kommer til syne i form av utagering om aggresjonen går ut, eller depresjon/angst om det ytre trusselbildet er så sterkt at  det preges av frykt. Gjennom betinget kjærlighet ser man ofte at de har et dårlig selvbilde som kan slå ut i et utall psykiske lidelser som depresjon, angst, utrygghet, spiseforstyrrelser, narsissistisk problematikk osv. Det stress barn under kvalitativt dårlig tilknytning opplever kan i kombinasjon med genetiske disposisjoner også gjøre dem sårbare for  fysiologiske forstyrrelser som diabetes og ADHD. Nyere forskning viser da også at kronisk stress kan være en utløsende årsak til diabetes  hos barn. I en større svensk undersøkelse av 17000 barn fant man at stress og kriser mellom foreldre var fellesnevneren som trigger oppstarten av   diabetes1! Utviklingspsykolog Anneli Sepa ved universitetet i Lindkøping  utalte  at: ”Stress mellom foreldrene skaper stress for barna, som i sin tur gir økt belastning på betaceller, de cellene som produserer insulin”! Insulin er et hormon som kontrollerer glukosenivået i kroppen. I en doktoravhandling fra 2004 skriver hun:

”Parenting stress and experiences of serious life events like divorce and maternal exposure to violence were associated with the induction of diabetes-related autoimmunity in early childhood, possibly via insulin resistance and beta-cell stress. The risk of developing diabetesrelated autoimmunity after parental divorce or mothers’ exposure to violence was about threefold. None of the results were explained by any of the potential confounding factors analyzed. These results support and strengthen the stress hypothesis, which warrants further investigation.”

I en artikkel fra 2006 beskriver hun videre:

“The β cell stress hypothesis suggests that any phenomenon that induces insulin resistance, and thereby extra pressure on the β cells, should be regarded as a risk factor for type 1 diabetes (T1D). Psychological stress decreases insulin sensitivity and increases insulin resistance and may hence be important in the development/onset of T1D”

Oppsummert kan man si at  tiden et barn bor med en omsorgsperson kun er et utrykk for styrken på den kvaliteten som preger tilknytningen. Om denne kvaliteten er god eller dårlig kan man først si noe om når man undersøker omsorgspersonens faktiske  evne til empati og innlevelse i hvordan barnet opplever virkeligheten. En god omsorgsperson speiler barnet på et aldersadekvat nivå, for barnets skyld og ikke for egne udekte  psykologiske behov. En kvalitativt dårlig omsorg kan få alvorlige konsekvenser som en direkte følge av  det psykologiske stress et barn opplever med alvorlig immunsviktsykdommer som resultat.