ABCNYHETER

Annen forskning er ganske klar på at det ikke er skilsmissen som sådan som er det største problemet for barn, men den konflikten som utskiller seg før og etter skilsmisse. Narsissistisk sårbare foreldre synes fokusere mer på egne behov enn barnets og samoterer samarbeid. Narsissistisk pregede foreldre har redusert empati for barnet i takt med behov for å dekke egne psykologiske behov, fremfor barnas. 

Friske foreldre evner sette til side egne tapsopplevelser i forbindelse med skilsmissen i større grad en mer selvoptatte foreldre. De foreldre som evnet samarbeide var preget av fokus på barna fremfor å egne sære behov. Friske foreldre hadde større evne til å skille mellom ex-partnerens rolle som forelder og tidligere partner. Foreldre som ble innvolvert i stadige rettsaker var mindre barne-orientert enn de foreldre som søkte å ville snakke sammen. Foreldrenes evne til empati var positivt korrelert med emosjonel tilpasning hos barnet. Det vil si at barn med emosjonelle vansker avspeilet en forelder med dårlig empati for barnet (Tschann, Johnston, Kline, and Wallerstein, 1989). Foreldre som hadde problemer med å skille sine egne følelser og behov fra barnas fremviste også større vansker med å samarbeide med den andre forelder. Forskning beskriver dette slik: "Narcissistic parents, who themselves may have lacked empathic parenting during their childhood years, have difficulties taking another's perspective and may look to their children to fulfill their own unsatisfied needs for admiration and recognition". Barnet blir den voksenes narsissistiske sypply.

Personer med narsissistiske trekk er spesielt sårbare for stress i mellomenneskelige settinger, fordi de er så avhengige av bekreftelse og beundring av andre. "Individuals who tend to be overwhelmed by feelings of distress in tense in- terpersonal situations have difficulty taking another's perspective, suffer from poor interpersonal skills, and tend to be more self-serving than other-oriented". Narsissiters perspektiv er mer fokusert på eget selv enn andres, noe som kan føre til en overevaluering av egen betydning fremfor barnas betydning. Dette fører til liten eller ingen forståelse for barnas perspektiv og behov. Slike ser skilsmisse mer som en avvisning av dem selv, og trekker barna inn i konflikten i større grad enn foreldre som søker samarbeid. For slike foreldre blir selve konflikten et psykologisk forsvar mot følelsen av å ha feilet, avvisning og ydmykelsen frembrakt av skilsmissen. Barnas evne til å tilpasse seg skilsmissen var avhengig av foreldrenes evne til å samarbeide! Foreldre som ønsket samarbeide og samtale om dette var betydelig mindre narsissistiske enn de som nektet samarbeide. "Compared with the disagreed parents, these agreed ex-couples were generally less narcissistic, less interpersonally vulnerable and, therefore, better prepared to deal with intensely emotional situations, more empathically inclined, less self-oriented, and more child-oriented rather than self-important in their parenting attitudes." 

Man fant at narsissistiske foreldre hadde mindre evne til å reflektere barnas behov. De baserte sine foreldrevurderinger mer på sine egne reaksjoner enn på en delt forståelse av sine barns behov. Konkrete saker har vist at hat og missunnelse og frykt for avvisning, kommer i vegen for barnets beste. Slike foreldre overveldes av egne negative emosjoner og mister barnets behov av syne.