ABCNYHETER

Dette er meget interesant fordi covert narsissisme ofte synes ha en alvorlig depressiv lidelse i bunnen. Til tross for dette fremstår enkelte av disse "deprimerte" med en langt over gjennomsnittet positivitetsbias. Utrykk fra slike som "Jeg har en omsorgsevne langt over gjennomsnittet", "jeg er ikke syk" (tross trygdet) er typiske. De beskriver seg selv som svært velfungerende selv om de verken evner arbeide, fullføre skole og i enkelte tilfeller faktisk kan være trygdet nettopp grunnet slik angst og depresjons problematikk. Allikevel har de en slik overdrevet positivitetsbias om egen fungering. Langt over det man finner hos normale friske. Som Passer og Smith (2008:626) også beskriver "...depressed people...taking to little credit for successes and too much credit for failures..." har de rene deprimerte et typisk negativt syn både på seg selv, sin fremtid og sine omgivelser. Dette er ikke tilfelle med den deprimerte narsissist. Der er det motsatt, der rakker man ned på omgivelsene, mens man fremhever seg selv til det absurde. En ekstrem self-serving bias!

En covert narsissist fremstår ikke på en slik depresiv måte, men gir tvertimot et inntrykk av nærmest ekstrem velfungering! Hovland skriver i tidskrift for Norsk Psykologforening (2007:879) at "Oppsummert fremstår dermed en grunnleggende overbevisning om egen utilstrekkelighet eller sviktende mestringsevne som en mulig fellesnevner i opplevelsen av angst og depresjon". Mens normalt deprimerte fremstår med liten tro på egne evner og helst ikke vil være til bry for noen, fremstår den deprimerte narsissist, stikk motsatt, med en fremstilling av seg selv som mer perfekt enn det normale kan tenke seg. En kan derfor se en slik overdrevet positivitetsbias hos denne typen deprimerte, som en markør for en underliggende alvorlig patologisk narsissistisk personlighetsfungering. Muligens kan den psykologiske forsvarsmekanismen vertikal splitting forklare dette paradokset. En kan få inntrykk av at narsissistiske personer prøver overkompensere for en ekstrem sårbarhet med dertil lav terskel for krenkelser. Traumer i tidlig barndom kan ligge bak en slik adferd.

Millon 1996,s.398 (Disorders of personality, DSM-IV and Beyond) beskriver dette slik: ”.. de kan tilsynelatende virke deprimerte ved en overflatisk undersøkelse, men faktum er at de er ulmende med påtvunget sinne og hevngjerrig bitterhet.” og ”..den episodiske depresjon som Kohut finner så karateristisk for narsissistisk skadde personer blir ikke sett på som en virkelig depresjon av Kernberg i det hel tatt. Isteden legger Kernberg til grunn at når ”narsissister” føler seg alvorlig skuffede eller forlatte, kan de virke deprimerte ved en overflatisk eksaminasjon, mens de i realiteten koker av innestengt sinne og hatefull bitterhet/fiendtlighet .” (oversatt fra DENNE) 

Mye tyder på at en slik fungering først blir synlig når en slik person opplever press mot sitt falske selv. I en terapeutisk setting, eller en setting de kontrollerer, er en slik adferd vanskelig å oppdage. Når personen utsettes for stress blir slike trekk synlige. Sweeney & al. (1986) fant at indre, stabile og globale atribusjoner for suksess varnegativt relatert til depresjon! Hvordan kan da deprimerte narsissister fremstå så "perfekte" som de prøver gi inntrykk av? Er fortrengning en mekanisme? Flere klinikere og teoretikere (Gabbard, 1990; Masterson, 1993; Curtis, 1994) har observert at det i klinisk praksis kan skje at pasienter som lider av en narsissistisk lidelsefeildiagnostiseres. De depressive trekk skjuler den mer alvorlig sky, missunnelige, hatpregede og hevngjerrige personlighet. Problematisk er det ofte at psykologer ikke evner forstå at det man ser er en underliggende patologisk narsissisme, de er låst i sin terapeutiske (for narsissister trygge) setting.