ABC Nyheter

Nå som debatten om sykelønnen og uførtrygden går som en overhetet glovarm potet, burde arbeidsgiverne gå inn å se på arbeidsmiljøene på arbeidsplassene. Jeg er heldig overbevist om at arbeidsmiljøet er om ikke den største, så en meget stor årsak til fravær fra jobben. Dårlige arbeidsmiljøer påfører arbeidstakerne både psykiske og fysiske sykdommer som tapper eierne for verdier. Og da tenker en ikke bare på sykelønnen alene, nei på alt som følger med for en arbeidsgiver når en ansatt blir syk og til slutt kanskje må gå ut av bedriften.  De aller fleste ønsker ikke å gå ut av arbeidslivet med sykelønn eller trygd. Det gjorde heller ikke jeg, selv etter 46 år i arbeidslivet, men har en valget mellom en åndelig død og livet, ja hvem elsker vel ikke livet?

En anelse rødt!

Dagene blir litt spesiell for meg når tankene i hodet krysser seg i en ufatelig fart, og forteller meg at jeg har mistet noe av det jeg elsket mest, det å arbeide samt årene jeg kjempet imot nederlaget. En evne jeg for alt i verden ikke ville miste, men fordi jeg var svak bukket jeg under av presset til slutt. Da blir liksom årene en har tapt i kampen, ja nesten en byrde. Ens tid løper av gårde i hurtigtogsfart mot utgangen av ens tilmålte tid. Jeg måtte stoppe opp, hoppe av og ut og få hjelp. Fordi jeg innerst forsto at uten ville min tilmålte tid komme fortere enn den egentlig skulle. Jeg måtte ut for å finne ut, hvorfor var jeg her? Gud tankene dreper meg nesten, hjelp meg å forstå slik at jeg kan oppnå min tilmålte tid og stå forsonet ved utgangen.

Var jeg her bare for å bli jaget av dem jeg trodde på, men som så falskelig var med og fikk meg til å falle om, for selv å vinne gunst?

Forsto de ikke at de sammen åpnet helvetes porter i mine tanker som til slutt knekket meg ned i fornedrelsens dyp! Da jeg lå der og vred meg, knust av angstens fornedrelse og det ukjente og skrek forbannelser mot meg selv, hørte jeg så tydelig deres høyrøstete håndlige latter, overfylt av harme. Men merkelig nok ikke mot meg, nei mot dem selv uten at de forsto, for sviket mot menneskene som hadde trodd og åpnet seg for dem.

Disse troløse svikerne som finnes over alt, som alltid er klar til å stikke sine giftige kniver i en kollegas rygg, for å fremme sin egen udugelighet som en fortreffelighet. Men først så snart ryggen til den som skal fornedres er snudd til, så slaktofferet ikke kan se hvem som stikker.

Disse troløse svikere som knoter seg sammen i en slags orgasmelignede felleskap. Der orgasmens utløsning for sitt utspring når de høyrøstet, skrytende og uten blygsel slår seg på brystet og rundhåndet deler ut den bestjålne æren, til seg selv.

Det er det samme hvem de har stjålet æren ifra, bare de for fremme den som sin egen. Disse troløse svikerne som uansett hvem de har foran seg vil prøve å få til en ny utløsning, den motbydelige selvmasturberende orgasme som de oppnår ved å fornedre andre mennesker.

Disse troløse, såkalte arbeidskollegaer er ikke i stand til å se hva deres selviske fremferd og ufortsand fører med seg av sorg for offeret som lider under deres bakstreberske fremferd. En fremferd som høytidlig velsignes av den som står på toppen som en slags selvutnevnt yppersteprest. En prest som deler ut goder og fordeler til sine bakstreberske undersåtter, etter hvert som offeret nærmer seg stadiet der det ikke lengre er mulig å stå oppreist.

Når så offeret faller om og løfter hånden i et tegn på overgivelse, og kryper ut for aldri å komme tilbake, da først smiler ypperstepresten. Et smil som vokser når han ser ned på sine sko som glinser som solen. En glans som kommer av slevet fra menigheten, og ikke fra veten fra yppersteprestens gjennomvåte rygg. Når en så våkner opp igjen og kreftene kommer tilbake smått og senn, og en etter hvert skjønner hva en har vært utsatt for, ja da er det lett å få hevngjerrige tanker. Men som det står i skriften; ”Hevnen hører Herren til” og det tror jeg en skal være glad for, selv om også hevnen er søt.

Mine lengsler og søken etter å få vite hvorfor akkurat jeg lot meg trampe på og ble fornedret av disse troløse øyentjenerne, er blitt litt mindre med tiden. Til tross aldring og tidens tann og merkene etter støvlene på min kropp, fra dem som brukte meg som talerstol, som de så ubarmhjertig trampet på for å fremheve seg selv.

Merkelig nok har dette vekket noe nytt i meg, ting jeg ikke visste eksisterte hvis det ikke var for disse troløse. Men smertene de påførte meg og som fortsatt ligger der skulle jeg så gjerne vært foruten.  

Men nå har jeg ikke tid lengre til å dvele med disse tingene, for tiden går så fort og jeg har mye å utrette før jeg kan stå forsonet ved utgangen.

Så var jeg da ikke her bare for å bli jaget, men hvorfor da bruke av min kostbare tid som jeg har igjen på å skrive dette?  Jo i min enfoldighet tror jeg, at hvis disse troløse tjenerne leste dette så kanskje de ville spare sitt neste offer?  Og forresten er det ikke for sent å spare offeret de holder på med heller, eller er det, det?

Dag-Geir Bergsvik Knudsen