ABCNYHETER

Regjeringen har nå satt fokus på sykelønn og de utgifter dette gir staten. Samtidig skal de ha et inkluderende arbeidsliv, hvor mennesker med ulike diagnoser skal ut i arbeidslivet. Mennesker med kroniske sykdommer vil ha ulike dager, noen perioder er de i fin form og fungerer 100% mens andre perioder så blusser sykdommen opp og medfører plager som gjør at de ikke makter å ta del i arbeidslivet. Slikt medfører nødvendigvis høyere totalt sykefravær rundt om på norske arbeidsplasser. Det skulle ikke være så vanskelig å forstå det, når man får det forklart, selv ikke for en sosialistisk stortingspolitiker!

Nå er det foreslått egenmelding økt fra tre til ti dager. Det er vanskelig å se fornuften i et slikt trekk. Er folk syke mer enn tre dager, så er det gjerne mer enn en forkjølelse, og bør vel ha en legevurdering i alle fall, for evnt medisinering for å komme raskest mulig tilbake i jobb. Det er også foreslått at arbeidsgiver skal betale 20% av lønnen etter 8 uker. For en liten bedrift med ansatte på arbeiderlønninger på rundt 26 tusen pr mnd, så vil det utgjøre ca 60 tusen i året. Den tid sykemeldingsperioden kan gjelde et år, før ansatte går over på rehabilitering, om denne ikke kommer tilbake i jobb.For en stor bedrift eller bedrifter som går godt er dette ikke noe problem, men for mange små bedrifter som akkurat går rundt, er dette mye penger. Samtidig settes krav til at arbeidsgiver skal følge aktivt opp. Det man ikke tar hensyn til er at arbeidsgiver gjerne må steppe inn selv i små bedrifter, for å dekke den sykes arbeidsoppgaver, for bedriften har ikke penger til å lønne vikarer. I tillegg til dette skal arbeidsgiver følge aktivt opp den syke.
Dette er etter mitt syn ansvarsfraskrivelse fra statens side nok en gang. Sykdom og sykelønn, bør dekkes i sin helhet av staten i størst mulig grad, og ikke være straff for arbeidsgivere, den tid disse følger norsk arbeidsmiljølov når det gjelder tilrettelegging av arbeidet og arbeidsmiljø på en forsvarlig måte!
Det er synd ingen partier tør å ta den upopulære varianten ved å innføre en karensdag og 80% lønn for de syke. Dette ville få ned sykefraværet og den ansatte ville overleve økonomisk. Når man trekker dette lenger og sammenligner med de som er varig syke og som har kommet over på rehabilitering eller attføring, så får disse kutt i inntekt i form av trygdeutbetaling på ca 34% av den lønn man hadde før man gikk over på rehabilitering. Disse MÅ greie seg med langt mindre inntekt, tross at de er varig syke og virkelig trenger pengene i overgangen til nytt arbeid og yrke. Hvor er logikken.. fornuften??

Er en arbeidstaker syk og borte fra jobben, så sparers reiseutgifter til jobb ofte med bompenger og parkeringsavgift, om denne ikke bruker forskuddbetalt månedskort på kollektiv transport. Med disse kostnader som følger en arbeidsdag så er dette betydelige summer i denne sammenheng. En annen side av samme sak er årsaken til sykefravær; kan det være at folk har så lite penger igjen, etter at skatter og avgifter er trukket og betalt, at de ikke har penger til å komme seg på jobb? Kanskje har de ikke penger til bussbilletten, eller parkeringsavgiften eller penger til drivstoff, de siste dager før lønning?
Tør noen politikere å foreta en undersøkelse på dette? Fattigdommen i Norge er økende, og den er ille for de som er rammet. Den som har penger kan si at man må bruke pengene fornuftig. For den som er fattig, så er det fra hånd til munn og ingen mulighet til å legge av penger, så de får bygget opp en buffer som gjør at de kan benytte seg av rimeligste tilbud. Det er dyrt å være fattig. Jeg tror mye av sykefraværet også kommer av fattigdom i Norge. Men det vil aldri en stortingspolitiker som aldri har opplevd fattigdom forstå! Ei heller noen av disses rådgivere som også er båret frem av sine velsituerte foreldre som har bistått de økonomisk gjennom livet, med skolegang opp til høyskolenivå. De er vel fattige på sitt vis.
- De lærte aldri dette på høyskolen.