ABC Nyheter

Er EØS-avtalen en husmannskontrakt? Har den gjort Norge til et haleheng til EU uten innflytelse på beslutninger som griper om seg på stadig flere samfunnsområder? Trenger vi avtalen eller kan vi klare oss uten – eller er den faktisk et godt alternativ til EU-medlemskap? Forhåpentligvis får vi svar fra det offentlige utvalget som nå skal i gang med å gjennomgå erfaringene med avtalen. Utvalget, som ledes av professor Fredrik Sejersted, består av forskere og andre ressurspersoner med erfaring fra arbeid med EØS-avtalen. I utvalgets mandat heter det, ifølge Europaportalen som formidler regjeringens informasjon om samarbeidet med Europa, at man skal vurdere ”… de politiske, rettslige, juridiske, forvaltningsmessige og økonomiske og samfunnsmessige konsekvenser av EØS-avtalen og øvrige avtaler og samarbeidsordninger med EU” .

EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 mellom EFTA-landene og EU. Etter at Sverige, Finland og Østerrike ble medlemmer av EU året etter, ble Norge sammen med Island og Lichtenstein stående igjen på EFTA-siden av samarbeidet. Fra norsk side har hovedmålsettingen med avtalen vært ”å sikre næringslivet deltakelse i et felles indre marked med fri bevegelse for varer, tjenester, kapital og personer”(europaportalen.no). Unntatt fra EØS-avtalen er EUs tollunion og handelspolitikk overfor land som ikke er med i samarbeidet, samt norsk landbruk og norske fiskeri. I tillegg omfatter avtalen samarbeid på en rekke utfyllende områder, som sosialpolitikk, miljøvern, forbrukerpolitikk med mer.

I forkant av EU-avstemningen i 1994 ble det fra ja-siden hevdet at et nei til unionen ville føre til at bedrifter flyttet produksjonen utlands og at arbeidsplasser gikk tapt. Når så ikke skjedde, har EØS-avtalen av mange vært oppfattet som redningsplanken ved at den har sikret norske bedrifter markedstilgang på linje med konkurrenter fra EU-landene. Samtidig har Norge som del av samarbeidet måttet tilpasse seg en rekke lover og regler vedtatt av EU. I så måte viser det seg at Norge har vært blant de flinkeste i klassen av de 30 EØS-samarbeidende landene til å følge opp EU-vedtak. Spørsmålet om hvilken innflytelse Norge har på beslutninger som favner stadig bredere ikke bare for arbeids- og næringsliv, men for samfunnslivet og dets borgere generelt, er således viktig å belyse. Et annet spørsmål er om avtalen er bra nok for morgendagens utfordringer. En rapport utarbeidet av Econ for NHO kan tyde på at den ikke er det, blant annet hevdes det at viktige prosesser innenfor EU i økende grad pågår på områder som ikke omfattes av avtalen.

I UDs omtale av EØS-avtalen heter det at Norges muligheter til å påvirke EUs arbeid med nye lover og regler går gjennom faglige innspill og ekspertuttalelser i fasen fra forberedelse til implementering, og senere når EUs vedtak skal fortolkes gjennom EU-domstolen eller EFTA-domstolen. Som EFTA-land har Norge også det som ofte omtales som en vetorett, som ikke er noen formelt definert vetorett – men en reservasjonsmulighet siden alle parter må godta de regler som innlemmes i EØS-avtalen. Så langt har Norge aldri benyttet seg av denne muligheten, trolig av frykt for å velte hele avtalen. Vår innflytelse i forberedelsesfasen er dessuten relatert til EU-kommisjonen og underkomiteene som deltar i det saksforberedende arbeidet. Et relevant spørsmål er da hvordan denne innflytelseskanalen berøres av at mer beslutningsmakt i EU nå tillegges EU-parlamentet.

Fredrik Sejersted skal ifølge Aftenposten ha omtalt EØS-avtalen som en husmannskontrakt i et foredrag i Nasjonalt Europaforum i november. Så spørs det om han står fast ved denne oppfatningen etter å ha ledet utvalget sitt gjennom et kontrollarbeid hvis konklusjoner bør være av vesentlig interesse for utenrikspolitikk og framtidig Europa-debatt.