ABCNYHETER

Russland har aldri opplevd et demokrati etter normal europeisk standard med parlamentarisme, demokratiske partier og regjeringer som er avhengige av folkets støtte ved valg og ikke uforutsigbare presidenter. Århundrer under eneveldige tsarer og 70 års hardt kommuniststyre ga ikke akkurat det beste utgangspunktet for demokrati da Russland etablerte seg som selvstendig stat ved Sovjetunionens kollaps 1991. Folkehelten Boris Jeltsin, mannen som hadde vært en opprører innad i det sovjetiske kommunistpartiet og mannen som stod opp mot de ortodokse og forskridde kuppmakerne mot Gorbatsjov august 1991, overtok som Russlands første president.

Vårt hjem er Russland

Det er velkjent hvordan Jeltsins regjeringstid var. Selv om Russland fikk flerpartisystem og pressefrihet gikk overgangen fra planøkonomi til markedsøkonomi for fort i svingene. Plutselig var situasjonen at et fåtall oligarker hadde fått kontrollen ovr enorme ressurser mot å gi betydelig pengestøtte til presidenten og hans familie. Folk flest var rasende og hadde mistet troen på at det fantes ukorrupte politikere med Russlands interesse i fokus.

Det var en sliten og eldre Boris Jeltsin som nyttårsaften 1999 overraskende kunngjorde sin avgang som president og at det var statsminister Vladimir Putin som skulle overta som midlertidig president frem til valget 2000. Den tidligere KGB-offiseren startet sin politiske karriere mai 1990 da St Petersburgs daværende borgermester Anatolij Sobtsjak utnevnte ham som utenrikspolitisk rådgiver. Putin fikk etter hvert stadig mer ansvar for internasjonale relasjoner og promotering av byen for utenlandske investeringer. Han steg raskt i gradene i byadministrasjonen. I mars 1994 ble han viseborgermester og året etter tok han ledelsen av den lokale avdelingen av partiet Vårt hjem er Russland. Ved borgermestervalget i St Petersburg 1996 ledet han kampanjen til sin sjef Sobtsjak som valget. Putin derimot ble kalt til Moskva og nye viktige posisjoner. Man hadde merket seg den driftige unge politikeren.

President Jeltsin utnevnte Putin til flere poster i sin presidentadministrasjon i Kreml og sjef for FSB, etterkommeren etter KGB, inntil august 1999 da han overtok som første visestatsminister. Derfra var ikke veien lang til den definitive makttoppen i Kreml.

Putin hadde vært statsminister i kun fire måneder da Jeltsin foretok den overraskende kunngjøringen av sin avgang. Frem til mai 2000 skulle Putin fungere som midlertidig president og flere kommentarer avskrev den gang enhver mulighet for at Putin skulle vinne det kommende presidentvalget. Han ble avfeid som en overgangsfigur grunnet at han, til tross for en rask karriere, var et ubeskrevet politisk blad.

Svært populær

Putins valgseier i første valgomgang mars 2000 og måten han raskt tok kommando på stillet munnen på de kritiske kommentarene. Han fikk svært raskt en stor popularitet i det russiske folk for sin måte å være på. Borte var en president som hadde hatt lyssky omgang med oligarker og tvilsomme forretningsforbindelser. Borte var en president som mer enn en gang hadde opptrådt på en måte som ga rom for spekulasjoner om alkoholisme. Russerne fikk inntrykk av at de nå hadde en president som satte Russlands interesser frem for sine egne og at den massive korrupsjonen i presidentadministrasjonen var historie.

Putin erklærte raskt krig mot oligarkene som hadde støttet opp under Jeltsin. Prominente oligarker som Boris Berezovskij og Vladimir Gusinskij som hadde våget å kritisere den nye presidenten, en kritikk som ikke falt i spesiell god jord, rømte rett og slett landet til hhv London og Spania. I ettertid var det smarte trekk, spesielt når man ser hvilken skjebne den tidligere Yukos-sjefen Mikhail Khodorkovskij nå er offer for der han vansmekter i fengsel i Sibir med formuen beslaglagt. De oligarkene som ville beholde formue og leve i frihet måtte fort erklære lojalitet til det nye regime, slik som Roman Abramovitsj.

Samling av makt

Putin ble valgt til en ny periode som president mars 2004 etter å ha fått en oppslutning på 71 % i valget. Ved inngangen til den andre presidentperioden var all reell uavhengig opposisjon til Putin eliminert. Ved siden av Putins erklærte støttepartier i parlamentet finner vi rabiate Vladimir Sjirinovskijs parti med det noe misvisende navnet Liberaldemokratiske parti og kommunistpartiet. Men i praksis er også disse partiene rene haleheng til Kreml.

Et annet innenrikspolitisk trekk som Putin raskt foretok var å skaffe seg makt over de lokale enhetene. Valg av guvernører ble avskaffet og nå blir de utnevnt av presidenten med godkjenning av de lokale forsamlingene, en ren formalisme. Dette innebærer i realiteten at lokalt selvstyre er avskaffet da de lokale makthaverne er direkte underlagt Kreml og ansvarlige overfor presidenten i stedet for folket.

Noe av det mer alvorlige anstøtene mot frihet og demokrati som har funnet sted i det nye Russland er angrep mot pressefrihet og journalisters arbeidsvilkår. Drapet på den undersøkende regimekritiske og høyt respekterte journalisten Anna Politkovskaja som jobbet med en artikkel om menneskerettighetsbrudd i Tsjetsjenia er aldri oppklart.

Kald front

Russlands forhold til nabostatene er anspent. Det er klart at Russland forsøker å få tilbake den innflytelsen de hadde under sovjetperioden der den russiske føderasjonen hadde dominans over de øvrige omkringliggende republikkene. Eksempler på dette så man tydelig da Russland og Putin ga aktiv støtte til juksemakeren Viktor Janukovitsj i presidentvalget i Ukraina 2004. Det endte som kjent med oransjerevolusjon og et nytt presidentvalg som opposisjonskandidaten Viktor Justsjenko gikk seirende ut av. Dette resulterte i en svært anspent situasjon mellom den ukrainske ledelsen og Russland, men skapte også spenninger internt i Ukraina, spesielt mellom befolkningen i den vestlige delen av Ukraina som ser sin fremtid i EU, og den østlige delen som har stort antall russisktalende.

Forholdet til Georgia er også svært kjølig da Russland har gitt aktiv støtte til utbryterrepublikkene Abkhasia og Sør-Ossetia.

Putin er også en av de mest populære statslederne og scoret så høyt som 81 % i juni 2007. Siden har dette falt noe men ikke under 65 %. Russerne har alltid likt ledere som har vist at de kan være tøffe i klypa selv om dette kan gå ut over menneskerettigheter og ytringsfrihet.

Kommer tilbake

Vladimir Putin er til tross for sin makt og store popularitet gjenstand for spekulasjoner om sin personlige formue og forbindelser til landets rike elite. I følge offisielle data samlet inn i forbindelse med parlamentsvalget 2007 er hans formue estimert til 3,7 millioner rubler (150 000 US dollar). Hvis man skal stole på denne statistikken var han ikke engang blant de 100 mest velstående kandidater til Dumaen. Disse opplysningene utfordres derimot av blant andre den tidligere formannen for Statsdumaen Ivan Rybkin og statsviteren Stanislav Belkovskij. I følge de kontrollerer Putin en aksjepost i giganten Gazprom til en verdig av 13 milliarder US dollar, en stor aksjepost i Surgutneftegaz verd 20 milliarder US dollar og 50 % i selskapet Gunvor som eies av en nær venn. Hvis dette skulle stemme ville Putin uten tvil vært Russlands rikeste person og definitivt på topplisten over verdens rikeste statsledere.

Det er vanskelig å få verifisert disse opplysningene da dette er til dels ville spekulasjoner og antagelser. Det stemmer dessuten dårlig med den image Putin har bygget opp om seg selv som en ukorrupt folkets tjener.

 Selv om Putin nå formelt sett er Russlands nummer to etter at president Medvedev utnevnte ham til statsminister mai 2008 er det lite som tyder på at han har mistet mye makt. Snarere tvert i mot vil mange si, da han i tillegg til statsministervervet også er uformell partileder for det dominerende Forente Russland.

Mange tror også at etter en periode med Medvedev som president vil rollen nok engang tilfalle mannen som startet sin karriere som en lite fremtredende KGB mann i det daværende DDR. Russland blir på ingen måte kvitt Vladimir Putin med det første og det virker som den jevne russer er ganske fornøyd med akkurat det.