ABCNYHETER

Regjeringen nedsatte i 2007 et offentlig utvalg som skulle vurdere endringer i barnelovens bestemmelser om foreldreansvar, bosted og samvær. Barnelovsutvalget leverte sine forslag til endring i barneloven: Med barnet i fokus (NOU 2008:9), dog uten å foreta noen grundig analyse av dagens situasjon.

Uten å analysere situasjonen kan man naturlig nok heller ikke lokalisere problemet, og selvsagt heller ikke fremme forslag om nødvendige endringer.

Barne- og familiedepartementet opplyste i e – post til undertegnede den 7. mai 2009 bl.a. følgende:

…”Vi kan imidlertid opplyse om at vi, bl.a. som en oppfølgning av Katrin Kochs evaluering, arbeider med ulike tiltak for å bidra til at saksbehandlingsprosessen ved domstolene blir best mulig. Videre er det et mål å bidra til flere avtaleløsninger mellom foreldrene på et tidlig stadium og uten bruk av domstolene”…

Regjeringen la frem sitt forslag til endringer i barneloven 19. juni 2009, og forslaget har deretter vært ute til høring.

Under komitéhøringen 19. januar 2010 var 2 av 3 høringsinstanser ( f2f og Familiestiftelsen) sterkt kritisk til regjeringens forslag, som i praksis ikke vil føre til nevneverdige endringer – og heller ikke bidra til regjeringens målsetting om at flere foreldrepar inngår avtaler på et tidlig stadium, og uten bruk av domstolen.

Det er godt dokumentert at barnets vitale utviklingsmessige forutsetninger skades av å måtte befinne seg i sentrum for foreldrenes strid om det, fordi forholdet til foreldrene – som barnet vanligvis vil ha sine mest betydningsfulle relasjonelle røtter til, og som er avgjørende for en harmonisk utvikling – blir truet. (Knut Rønbeck, Konflikt og forsoning – en evalueringsundersøkelse, 2008)

”Foreldre, som andre som er i sterke og vedvarende konflikter, vil vanligvis bruke krefter på og rette sin oppmerksomhet mot det uløste og konfliktfylte. Resultatet kan bli at deres øvrige funksjoner svekkes, herunder evnen til å dra omsorg for egne barn” (Galtung, 1998, Johnston & Roseby, 1997)

Denne kunnskapen har vært kjent i flere tiår, og det er derfor underlig at vi fremdeles har en lov om foreldre og barn som i utgangspunktet ikke anerkjenner foreldrene på likeverdig grunnlag, og derav har et system hvor for eksempel alle offentlige økonomiske støtteordninger tilfaller den forelderen som barnet bor fast hos. Slikt blir det konflikt av.

Når statistikken bl.a. viser en dramatisk økning i antall konflikter om barn, at stadig flere barn og unge får psykiske problemer og/ eller mottar ulike barnevernstjenester, det er en markant økning i antall sykemeldte og uføre voksne og fattigdomsproblematikken øker, er det naturlig å tenke seg at årsaken til mange av problemene ligger i selve lovverket.

For noen foreldre er det greit å skjevdele omsorg og ansvar for barna etter samlivsbrudd, og det er heller ikke disse foreldreparene som havner i de opprivende rettstvistene.

Det er imidlertid ingen som reiser en barnefordelingssak for å få lite eller mindre samvær, - og derfor er det naturlig å fokusere på årsaken til at den andre forelderen (i ”normalsakene”) ikke ønsker at omsorg og ansvar for barna skal deles likt. Fire årsaker peker seg ut:

1. Tap av økonomiske rettigheter
2. Bitterhet/ hevn
3. Ønske om å løsrive seg/ kutte alle bånd til sin ekspartner
4. Frykt for at far ikke klarer/ mestrer omsorgsrollen

De tre første årsakene har imidlertid ingenting med hensynet til ”barnets beste”/ ivaretakelse av barnets rettigheter (slik det er beskrevet i FNs barnekonvensjon) å gjøre, og årsak nr. 4 vil kunne elimineres ved en opptrappingsplan eller prøveperiode.

Høyt konfliktnivå og krav til godt samarbeid har hittil vært argumenter mot at delt fast bosted skal være lovens utgangspunkt. Dette er imidlertid ikke argumenter som er forenelig med ivaretakelse av barnets rettigheter. At konfliktnivået er høyt og samarbeidsevnen lav rett i etterkant av et samlivsbrudd er en logisk følge av følge av bitterhet og/ eller sårede følelser. Det ulogiske ved dagens lov er at barnet i disse tilfellene skal straffes med redusert omsorg eller bortfall av omsorg fra én av foreldrene.

Forskning viser også at konfliktnivået blir betydelig redusert, og samarbeidsevnen bedret fra 1 – 3 år etter et samlivsbrudd, hvilket gjør det naturlig å rette fokus mot å finne løsninger som både ivaretar barnets rettigheter, men samtidig ikke trigger konflikten ytterligere i denne mest ”sårbare” perioden.

Ved delt fast bosted vil for eksempel antall kontaktpunkter mellom mor og far kunne reduseres til et minimum, all den tid barnet kan hentes og bringes på et nøytralt sted som f. eks. barnehage, skole/ sfo eller fritidsaktivitet.

Foreldrenes samarbeidsevne om felles barn – uavhengig av omsorgsløsning - vil vesenlig kunne bedres ved å delta på ”samarbeidskurs” (tilsvarende Konflikt- og forsoningsmodellen), i regi av Familievernkontor eller annen godkjent meglingsinstans.

Erfaringsmessig vet man også at mennesker gradvis endrer holdning i etterkant av en lovendring, (jf. likestilling mellom menn og kvinner), og man må derfor kunne anta at dersom delt fast bosted var lovens utgangspunkt, og det var foreldrenes oppgave å inngå avtale om en skjevdelsløsning, vil man både kunne fjerne, bremse eller redusere store samfunnsmessige problemer, og i tillegg – i et mer langsiktig perspektiv - få en holdningsendring i samfunnet der likedeling av ansvar og omsorg for barna blir den naturlige og foretrukne løsningen.

Familien er selve grunnpilaren i samfunnet, og lovendringer dreier seg i praksis om hvilken vei man ønsker at samfunnsutviklingen skal gå. Man må derfor spørre seg om regjeringen faktisk har foretatt en nøye og helhetlig vurdering i forkant av deres forslag til endringer i lov om foreldre og barn?