ABCNYHETER

Hvorfor lærer ikke Vesten av det som skjedde i Kina? I Kina hadde man i første halvdel av 1900-tallet en situasjon som ligner mye på den i Afghanistan (eller hele det området Jan Erik Smilden tar for seg i sin artikkel) i vår tid. Krigsherrer med forankring i slektsdynastier og forskjellige lokaliteter i landet kjempet en endeløs kamp mot hverandre i stadig skiftende allianser. Til slutt fikk en av dem overmakten, Chiang Kai-shek (Jieng Jiezhi). Han hadde riktignok en litt annen maktbasis, men han gikk sammen med de resterende krigsherrene da han tok makten. Men det var ikke en slik uhellig allianse det kinesiske folk ventet på. De ventet på et regime som ville skaffe dem sosial rettferdighet og som garanterte økonomisk framgang for det kinesiske folket. Den borgerlige nasjonale bevegelsen klarte derfor aldri å utvide sin maktbasis, og den kom aldri så langt i sin reformpolitikk at det kinesiske folket sluttet opp om den. Derfor tapte de kampen mot Mao, som klarte å overbevise kineserne om at han stod for en politikk for folket.

Hva er poenget? Jo, det blir ikke slutt på krigen i Afghanistan uten at det afghanske folket ytes rettferdighet og muligheten til økonomisk framgang (En kan godt inkludere også palestinerne her). Derfor har Smilden rett: Vesten får ikke tatt knekken på Taliban eller andre slike islamske grupper med våpen. Den måten Vesten nå fører denne kampen på, om det nå er i Afghanistan, Pakistan eller Somalia og Jemen, vil bare føre til stadig ny rekruttering. Folk er ikke født terrorister. De skapes av de betingelsene de vokser opp under. Og så lenge Vesten og regimene i Den tredje verden som de samarbeider med, oppleves som de rikes urettferdighet overfor de fattige, vil det bli stadig nye opprør og terrorangrep. Taliban eller Al Qaida er ikke fattigfolk, men de klarer å overbevise stadig nye om at de har et program for folk flest. Mens Vesten og de regimene de samarbeider med, tydeligvis ikke klarer å overbevise folk om det i tilstrekkelig grad. Vesten, som har styrken til det, må sørge for at alminnelig folk verden over ytes rettferdighet i handelspolitikk, energipolitikk – ja i all politikk. Og da kan ikke Vesten lenger bare ta hensyn til sine egne rikes interesser. I løpet av de siste 50 år har menneskene økt sitt antall fra 2 milliarder til 7 milliarder. De fleste av disse 7 milliardene har en levestandard som ligger langt under Vestens. På miljøkonferansen i København kom det klart til uttrykk at det vil de ikke lenger finne seg i. Det var ikke de fattige selv som var på konferansen, men de som av ulike grunner føler seg tvunget til å være deres talerør. Viss ikke Vesten skjønner det i tide, vil ikke Vesten lenger kunne bestå.