Tolkiens kjærlighetshistorie nyutgis 100 år etter

På en kirkegård i Wolvercote nær Oxford står en gravsten med navnene til Edith Mary Tolkien og John Ronald, hennes ektemann. Under disse er inngravert navnene «Lúthien» og «Beren.»

Tolkien fotografert som annenløytnant i 1916.

Den unge John Ronald, senere kjent som forfatteren av Ringenes Herre, forelsket seg i Edith da han var 16 og hun 19. Begge var foreldreløse, og hans verge satte seg mot forholdet.

De fikk endelig gifte seg da han var 24, få måneder før han ble sendt til slagmarken Somme i Frankrike under første verdenskrig, skriver NPR.

Da han ble dimittert med skyttergravsfeber året etter begynte han å tenke på tidlige versjoner av en fortelling han siden ville vende tilbake til gang på gang. «Beren and Lúthien» er en kjærlighetsfortelling om det dødelige mennesket Beren og Lúthien, alvekongens udødelige datter. Kongen misliker forholdet deres, og paret må gjennom en serie prøvelser.

Dansen i skogen

Under en skogtur i East Yorkshire i 1917, mens Tolkien var i rekonvalesens etter slaget ved Somme, danset Edith for sin ektemann i en lysning, blant blomstene.

– I akkurat disse dager er det nøyaktig hundre år siden. En av de sentrale scenene i fortellingen om Beren og Lúthien er inspirert av denne personlige opplevelsen, sier professor Nils Ivar Agøy ved Høgskolen i Sørøst-Norge. Han har skrevet boken «Mytenes mann: J.R.R. Tolkien og hans forfatterskap».

– Beren og Lúthien er to av de mest sentrale skikkelsene i Silmarillion, som var Tolkiens litterære univers frem til slutten av 30-tallet, sier Agøy.

Disse to opptok Tolkien i mange år, og han skrev om dem i forskjellige former, både prosa og dikt. Forfatteren bearbeidet fortellingen mange ganger gjennom årenes løp.

– Det blir interessant å se en mer ferdigstilt form i sommerens utgivelse, sier professoren.

Krigserfaringene ble også svært viktige for Tolkiens forfatterskap.

– Vi ser avspeilinger av krigsopplevelsene mange steder i forfatterskapet, for eksempel i de ødelagte landskapene omkring Mordor. Tolkien omtaler også skikkelser i bøkene ut fra sine krigserfaringer i private brev, sier Agøy.

Tolkien avviste derimot at bøkene var en form for «nøkkelromaner», der Sauron kunne ses som et bilde på Stalin eller ringen representerte atombomben.

– Men han var tilhenger av «anvendelighet». Han mente absolutt at bøkene hadde samfunnsrelevans, sier Agøy.

– Det er under første verdenskrig Tolkiens litterære prosjekt tar av, først som dikt, og siden som lengre fortellinger.

Les også: Krigen som endret verden

Sønnen er redaktør

J.R.R. Tolkien fotografert i 1967. Scanpix/AP.

100 år etter at Tolkien begynte dette arbeidet blir tre tidlige versjoner av eventyret gjort tilgjengelig av forlaget HarperCollins i juni.

Edith og John Ronalds sønn, Christopher Tolkien, har igjen vært redaktør for en samling av farens tidligere upubliserte manuskript.

En annen versjon av fortellingen var med allerede i The Silmarillion, boken som gir et mytologisk bakteppe for Ringenes Herre-universet og kom ut i 1977, fire år etter Tolkiens død.

Da Tolkien døde etterlot han seg en stor mengde upublisert materiale om dette fantasiuniverset, «Midgard/Middle-Earth». Sønnen Christopher vokste opp med fortellingene om hobbitene, orkene og de andre eventyrskikkelsene.

Han er i dag 92 år, og har gjort det til sitt livsverk å redigere og publisere en serie bøker med utgangspunkt i det dels uferdige materialet faren etterlot.

Beren og Lúthien er den siste boka i serien (det har kommet 15 slike bøker etter Silmarillion, inkludert sommerens utgivelse).

– Jeg tror Christopher Tolkien ønsker å ære sin fars minne ved å ta denne fortellingen fra Silmarillion, og presentere den i en noenlunde lett tilgjengelig form, sier Agøy. Hans norske Silmarillion-oversettelse kom ut i 1997.

– Det har vært en del diskusjon i Tolkien-miljøet om formen Christopher Tolkien har valgt, men stort sett er man glad for at han har tatt denne kjempejobben, sier Agøy, som også var en av grunnleggerne av Norges Tolkienforening, Arthedain.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

John Ronald Reul og Edith Mary Tolkiens grav, Wolvercote Cemetery, Oxford. Mike Knell/Flickr (CC BY-SA 2.0).

Et svært personlig verk

«Beren and Lúthien» beskrives som en svært personlig fortelling. Christopher Tolkien gjør det i forordet klart at dette trolig er den siste boken han kommer til å være redaktør for:

«I mitt nittitredje år er dette (formodentlig) min siste bok i den lange serien av utgaver av min fars skrifter. Denne fortellingen er valgt in memoriam på grunn av dens dype nærvær i hans liv», skriver han ifølge NPR.

Faksimile av den nye bokens forside.

«Fortellingen har gått vill, og jeg er igjen», skrev Tolkien etter at Edith døde i 1971, og han besluttet å legge navnene Beren og Lúthien til gravstenen de skulle dele.

Den nye boka publiseres 1. juni av HarperCollins. Her kan man lese «Beren and Lúthien» i sin originale form, og sønnen Christopher viser hvordan den ble endret da den kom med i The Silmarillion i 1977.

Boka er illustrert av Alan Lee, som fikk Oscar for sine designbidrag til Peter Jacksons filmtrilogi Ringenes Herre.

Ringenes Herre ble utgitt i 1954 som en oppfølger til Hobbiten fra 1937, og er en av de mest innbringende romanene noen gang. Trebindsverket har solgt mer enn 150 millioner eksemplar.

Filmversjonen fra 2001-2003 er også en av tidenes store kommersielle kinosuksesser.

Les også:

Byr på Oxfords ukjente nordiske fotspor