Én pensjonskonto:  Mer til pensjon, mindre til administrasjon?

I en jungel av pensjonsråd er det lett å trå feil. Alexandra Plahte nøster opp i misforståelser om offentlig tjenestepensjon.
I en jungel av pensjonsråd er det lett å trå feil. Alexandra Plahte nøster opp i misforståelser om offentlig tjenestepensjon. Foto: Espen Selmer Torgersen
Artikkelen fortsetter under annonsen

En pensjonskonto vil trolig gjøre det lettere for arbeidstakere å få bedre oversikt og større påvirkning over sin fremtidige pensjon.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Stemmer: Alexandra Plahte
Jurist og leder i Formue Pensjonsrådgivning AS

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det har vært mange diskusjoner i den senere tid om å etablere en såkalt «pensjonskonto». Tanken er at all pensjonsopptjening fra innskuddsordningene samles på én konto. For den enkelte er det trolig godt nytt at partene i arbeidslivet nå synes å være enig om at det bør innføres en pensjonskonto.

Målsettingen med innføring av en slik pensjonskonto bør være å bidra til;

  • at pensjonsmidlene forvaltes effektivt (mer til pensjon, mindre til at administrasjon),
  • at det ikke utstedes pensjonskapitalbevis ved hvert jobbskifte
  • økt bevissthet og forståelse for pensjon
  • økt innflytelse over kapitalforvaltning, risiko og egen pensjon

Noe av utfordringen med dagens system er nemlig at ansatte med innskuddsordninger normalt får utstedt pensjonskapitalbevis hver gang de slutter hos en arbeidsgiver. Har man vært ansatt under 12 måneder er hovedregelen at man ikke får med seg opparbeidet innskuddspensjon og dermed heller ikke får utstedt såkalt pensjonskapitalbevis.

Les også: Pensjonsvalg på feil grunnlag kan koste dyrt!

Utfordringene med pensjonskapitalbevis

Pensjonskapitalbevis representerer opparbeidet pensjon fra en innskuddsordning. Pensjonskapitalbevis kan sammenlignes med en investeringskonto der pengene er låst til fylte 62 år.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mens arbeidsgiver dekker alle kostnader så lenge man er ansatt, er det den enkelte selv som dekker kostnadene når man slutter. Mange opplever at verdien av opparbeidet pensjon faktisk reduseres ettersom kostnadene ofte overstiger oppnådd avkastning.

Riktignok kan man samle pensjonskapitalbevis, men erfaringer viser at de færreste har valgt å gjøre det. Sistnevnte har trolig sammenheng med at det tidligere har vært tilnærmet umulig for den enkelte å skaffe seg en grei oversikt over kostnadsstrukturene hos de ulik leverandørene på egenhånd. For den enkelte er det selvsagt avkastning etter fradrag for kostnader som er viktig. Det er stor variasjon på kostnadene hos de ulike leverandørene. Heldigvis har Finansportalen nylig kommet med en god og oversiktlig portal som gjør sammenligningene langt lettere for den enkelte.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Finansportalen viser til et eksempel der to personer som hver har tre pensjonskapitalbevis a 10.000 kroner, ender opp med henholdsvis 30.000 kroner og 112.000 kroner i pensjonskapital. Forskjellen er at den ene har valgt en leverandør med administrasjonsgebyr på 450 kroner, mens den andre har valgt en med 0 kroner i gebyr (begge har samme avkastning). For mer informasjon, gå gjerne inn på www.finansportalen.no og logg deg inn på det som heter Gebyrsjekken. Les også egen sak som kommer om dette om kort tid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les flere kommentarer, innlegg og analyser her

Hvordan sikre mer til pensjon, mindre til administrasjon?

Det at mange sitter med flere pensjonskapitalbevis er unektelig noe som ofte medfører at penger som burde gått til pensjon, i stedet går til administrasjon. Særlig gjelder dette mindre pensjonskapitalbevis der gebyrene alene ofte overstiger avkastningen man får. Ved å samle all innskuddspensjon på en konto vil man unngå utstedelse av mange pensjonskapitalbevis og dermed oppnå målet om mer til pensjon, mindre til administrasjon.

Det er også grunn til å anta at en ordning med en pensjonskonto vil medføre økt bevissthet og forståelse for pensjon i den forstand at man har en «levende» pensjonskonto, ikke mange små konti hos forskjellige leverandører.

Les også: Det finnes en viss rød tråd i «pensjonsgalskapen»

Økt innflytelse over kapitalforvaltning, risiko og egen pensjon?

Med innskuddsordninger er innbetalingen fra arbeidsgiver kjent (innskuddet), mens pensjonen er ukjent. Dette som følge av at årlig pensjon avhenger av innskudd, tilført avkastning og valgt utbetalingsperiode. Selv om den ansatte sitter med risikoen/ansvaret for tilført avkastning, har den enkelte begrenset innflytelse på valg av plassering og leverandør. Med dagens regler er det arbeidsgiver som bestemmer både hvilken leverandør pensjonen skal plasseres hos og hvilke investeringsvalg hos den konkrete leverandøren den enkelte kan velge mellom.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan og i hvor stor grad økt innflytelse for den enkelte skal sikres i et system med en pensjonskonto, er imidlertid partene i arbeidslivet neppe helt samstemte om.

I hvert fall om man ser på alternativet som først ble fremhevet som det mest aktuelle. Modellen som opprinnelig ble trukket frem som den foretrukne, syntes nemlig å bære preg av et kompromiss der det kollektive ivaretas og man unngår mange pensjonskapitalbevis. Men i praksis vil en slik modell medføre liten endring i den enkelte arbeidstagers innflytelse over valg av leverandør og dermed også innflytelse over egen pensjon.

I modellen ville opparbeidede rettigheter fra innskuddsordninger overføres til den enkeltes pensjonskonto hos pensjonsleverandøren hos ny arbeidsgiver. Det ville i så fall fortsatt være arbeidsgiver som i utgangspunktet velger hvem som skal forvalte den enkeltes pensjonsmidler. Modellen åpner riktignok for at den ansatte selv kan velge å flytte kapitalen til en annen pensjonsleverandør, men da er det arbeidstaker selv som bærer alle kostnader.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Skulle man velge en annen leverandør enn den arbeidsgiver har valgt, burde man med andre ord føle seg trygg på at ny leverandør vil levere en avkastning etter fradrag for kostnader som overstiger brutto-avkastningen hos arbeidsgivers leverandør.

Ettersom mer-kostnaden ved å skifte leverandør vil være kjent, mens avkastning ikke er det, sier det seg selv at dette er noe de færreste ville velge å gjøre.

Skulle det bli denne modellen man landet på, ville fortsatt arbeidstaker i praksis langt på vei være prisgitt hvilken leverandør arbeidsgiver har valg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mitt inntrykk er at det nå jobbes med en modifisert variant av denne modellen, som i større grad skal sikre de ansatte reell valgfrihet - også når det gjelder valg av leverandør. Det er i så fall avgjørende at man velger en annen fordeling av kostnadsansvar enn det som følger av den opprinnelige modellen.

Hvordan det endelige resultatet vil bli gjenstår følgelig å se, men at vi vil få én pensjonskonto til erstatning for mange pensjonskapitalbevis føler jeg meg rimelig trygg på.

Det er godt nytt!

Les også:

Regjeringen har fortsatt ikke skjønt det!

Offentlig tjenestepensjon er slett ikke så god som mange tror