Oslo kommune bør minske sprøyteavfallet
Aftenposten skrev 17. august om turister i Oslo som finner sprøytespisser rundt i Sentrum. Fenomenet er til å skjemmes over. Sprøyteavfall er særlig utrivelig og alvorlig fordi det innebærer fare for skade og smitte.
Flere brukere i Oslos stoffmiljø er fortvilet over situasjonen, og noen foretar egne masseopprydninger. Men det er dessverre ikke tilstrekkelig.
Byrådet er øverste ansvarlig, men tar i alt for liten grad ansvar for situasjonen. Tommy Bruland ved Grønland politistasjon sier til Aftenposten at de gjentatte ganger har tatt dette opp med Friluftsetaten og Oslo Kommune, men lite skjer.
- Vi opplever dessverre at det er stor avstand mellom velvilligheten når vi snakker med dem og hva som faktisk blir gjort, sier Bruland.
Det er særlig interessant at problemet stadig øker med tanke på den pågående politiaksjonen mot stoffmiljøet. For nettopp kriminalisering av stoffbrukere og dertil hørende stigmatisering bidrar til nettopp problemer som sprøyteavfall.
Brukerne får særlig hastverk under injiseringssituasjoner når politiet plutselig kan runde hjørnet. Dessuten blir de bitre av å jages og straffes av politiet, som anses som samfunnets representanter. Undertrykkingen medfører at brukerne opplever at de ikke er en del av samfunnets fellesskap.
I tilsvarende byer i Europa er det satt ut sprøyteavfallsbøtter i belastede områder, disse brukes med stort hell. Oslo kommune satte også ut slike spesialavfallsbøtter for noen år siden, men så kom den berømte Plata-aksjonen 7. juni 2004.
Miljøet ble da, som nå, jaget til Skippergata og næringslivet begynte å klage på nedgang i omsetning. Daværende byrådsleder Erling Lae påsto at de ferske ansamlingene i Skippergata og omegn ikke skyldtes politiaksjonen, men hjelpetiltakene i området.
Av den grunn bestemte han seg for å stenge sprøyteluka i Tollbugata 3, på dagtid. Der det daglig deles ut flere tusen sprøytepakker. Smitteforebyggingen skulle utsettes til kl.16.30 hver dag! Den påfølgende dagen ble stoffbrukere i desperasjon, observert i det de brøyt opp spesialavfallsbøtter for å få tak i sprøyter.
Kommunens svar på denne forståelige følgen, var å tilbaketrekke tilbudet om spesialavfallsbøtter. Sprøyteluka er fremdeles stengt på dagtid, og spesialavfallsbøttene glimrer stadig med sitt fravær.
Den helhjertede straffingen og den halvhjertede rusomsorgen i Oslo presser de injiserende stoffbrukerne ut i en ond sirkel, til en desperasjon, som gir konsekvenser som rammer byens øvrige innbyggere.
Undertrykkingen har langtrekkende konsekvenser og det er usigelig trist, langt utover turisters klager, når barn eller andre stikker seg på nåler og venter i måneder på svar om de har fått i seg noe smittestoff.
Arild Knutsen, leder i
Foreningen for human narkotikapolitikk
Lesernes kommentarer
Ingolf Nilssen
25. august 2011 - 9:30
Hvorfor fjernes ikke årsaken til sprøyteavfallet,
Fjern sprøytebrukerne, ja hele gjengen av narkomane. Er dritlei av å forstå dette rusbruket.
Staten kan ta i bruk nedlagte militærleirer, fyll dem med narkomane, gi dem så mye dop de klarer å stappe i seg. La dritten ruse seg til dauen tar dem, eller de velger å ta et oppgjør med seg selv.
Enten er en narkoman eller så er en det ikke. Ferdig med det,..forresten så kan de ta med seg alkoholikerne også.
Murph Morten Kalviknes
25. august 2011 - 13:58
Veldig ignorant av deg, voks
Terje Edmund Mathiassen
25. august 2011 - 14:56
En bitter manns tale...
Jøss. Du må ha et rimelig kjipt liv, med lite empati og sosialitet.
Det du skriver, er for så vidt greit nok. Men det sier nok mer om deg, enn om hele hovedstadens narkomane. . . .
Ingolf Nilssen
25. august 2011 - 16:10
Ennå en bitter mann!
Og om du er lei min sutring og klaging, så må jeg si at jeg er rimelig lei av å høre om all velstanden som finnes. Hvor godt vi har det. Jeg ser da at narkomane ikke har det godt i dette landet, og de som vil komme seg ut av dritten, dem bryr du deg lite om.
De skal blandes sammen med resten av gjengen som kjører seg rett i dass. Hva om å skille de som vil slutte og de som vil fortsette?
Hva om å være like kynisk i tanken som dem selv er. Det er enten eller?
Nå har rus og dop vært diskutert i åresvis, med all slags fagfolk og humanitære tiltak, tro og overtro med mere, men problemer der der fortsatt, og det blir ikke mindre.
Da må en kunne komme med andre tanker, men du kaller det for sutring og bitterhet, samt at det er ikke noe nytt.
Det nye som aksepteres er sprøyterorm, noen arbeider for å legalisere hasj, med andre ord åpne for mere narkotikabruk. Det er ikke sutring og bitterhet!
Er det empati å skjønne de narkomane så godt at det skal bli nærmest allemannsbruk, å bruke dop!
Terje Edmund Mathiassen
25. august 2011 - 17:44
Jøss & bevares!
Men dette første oppgulpet du kom med, - unnskyld karakteristikken, - det ble for standard og ikke minst lettvint for meg. Det minnet om Hagens gamle "send dem til Bjørnøya!" osv.
Men : Nei, jeg driter overhodet ikke i de som vil ut av narkodritten. Heller tvert om. Men det er ikke lenger mulig å oppdrive en seriøs akuttinstitusjon hvor du kan få tilsyn og litt hjelp når en tar abstinensene eller avgiftningen. Nå får man maks 1 uke på seg, og man rekker knapt å bli ordentlig abstinent før en kastes ut igjen!
Gjett hvor ferden går, Nilssen?
Like dårlig stilt er det når det gjelder behandlingsplasser for de som - du rett nok henviser til - gjerne vil ut av rustilværelsen. I stedet for at dette er bygget ut, er det lagt langsomt ned, mens fler og fler blir tilbudt "substitutter" der de elendigste fortsatt dør i køen. . .
Så det er liten tvil om min empati på dette området, og at jeg ikke gir blaffen i et miljø jeg selv har mistet alle barrndomsvennene innenfor, nesten, for ikke å nevne de hundreder andre kjente. . .
Så du tar veldig feil.
Jeg er til og med helt enig i det du sier om at de som VIL komme seg ut av dette, bør få hjelp til det, for det er umulig på egen hånd og uten noe slags utgangspunkt engang, kanskje.
Så får de som gir blaffen, heller få "substitutter", for å få ned behovet for kriminelle handlinger i forbindelse med rus.
Jan Erik nicolaysen swann
25. august 2011 - 11:54
sant nok
Ingolf Nilssen
25. august 2011 - 14:22
Bydel, nei takk
Intet annet hjelper enn at de bestemmer seg selv for hva de er. Jeg er ikke interresert i å vasse i narkomane, sprøyter, trå over tiggere og alt annet som ikke er villig til å ta seg sammen her i verden.
Vil de ha hjelp, så skal de få det, men ikke hjelp til fortsatt dop og kriminalitet.
Er det for mye forlangt at denne gjengen med problemer ikke skal få lov skjerme seg bak skjoldet om at de er mennesker med følelser!
Ja jøss har de følelser. De knabber gebisset av kjeften på bestemora hvis de får seg et skudd for det, de lyver og stjeler for dopen og driter i resten av verden. Så mye følelser har de,.. løgn og bedrag.
Hvis du "bryr" deg om dem, ta en narkoman inn i huset, så får du livet snudd på hodet, skal love deg det.
Dopen og rusen kan de ta hvor som helst, en militærforlegning er ypperlig til det formålet. Så kan de krype til kantina for å få seg mat, hvis de trenger det da.
Nei, null medlidenhet med disse narkobrukerne før de har bestemt seg for hva de vil.
Jan Erik nicolaysen swann
25. august 2011 - 17:45
javel
Også skal det huskes at narkomani og alkoholisme er betegnet som sykdom i dette landet,og de har derfor samme helsemessige rettigheter som oss andre..Også har nok de fleste narkomane vært "inne i huset " de har jo også foreldre.
Terje Edmund Mathiassen
28. august 2011 - 15:06
Rehabiteringstanken er lagt død. . .
I dag opereres det med "lister", og gjennomsnittelig ventetid er fra noen mndr. til et helt år eller mer. Og er man først heldig nok til å få plass der etter syv lange og syv brede, så får man bare være der én uke. . . akkurat lenge nok til at abstinensene for alvor begynner!
Det skal ikke rare fantasien til for å fatte at dette på et vis tvinger den "syke" til å oppsøke det vedkommende ønsker seg vekk fra, for å få en "friskmelding".
For svært mange har dette vært deres siste dose. . . som brått ender i en overdose og død.
Også behandlingsinstitusjonene, de som jobber med rehabilitering på litt lenger sikt, - etter at abstinensfasen er over, - har også sakte men sikkert blitt lagt ned, sted etter sted.
Istedet har en annen institusjon vokst seg stor og mektig, nemlig MAR/LAR-prosjektet; dvs. en køordning man må stille seg i etter først å ha sendt søknad, for kanskje å få tildelt metadon eller subutex/ Zoblicone.
Lenger går ikke myndighetenes politikk. De toer sine hender, tør ikke ta de nødvendige valg i narkopolitikken, og ser helst at dette "privatiseres" gjennom å tilføre Kirkens Bymisjon m.fl. en del midler, slik at de tar seg av "slummen" og fattigfolket ellers.
Resten blir politisk tungetale, tåkelegging og et fravær av mot til å mene noe som helst kontroversielt om dette som nå har ridd samfunnet som en mare siden slutten på 60-tallet.
Hva har man oppnådd siden den tid?
Likevel skriver vi 2011. Hele folket har grått over den massakren som landets befolkning kollektivt har følt har rammet oss alle. En tragedie.
Men er det ikke en tragedie at det hvert år dør hundrevis av - rett nok ikke politisk engasjerte mennesker, - men unge mennesker likevel, med hele livet foran seg. Er ikke dét også en tragedie, da?