ABC Nyheter

En gruppe på ca. 60 navngitte folkerettsjurister fra ”hele” verden har sendt brev til FNs generalsekretær Ban Ki-Moon. Gruppen er svært opptatt av den israelsk-”palestinske” konflikten og appellerer Ban Ki-Moon til å bruke sin myndighet og innflytelse blant medlemsstatene i FN til å forhindre et slikt vedtak i kommende sesjon.

Etter alle normer og kriterier ville en slik resolusjon være et fullstendig brudd på alle inngåtte avtaler mellom Israel og ”palestinerne”, så vel som å være i strid med FNs Sikkerhetsråds resolusjoner 242 (1967) og 338 (1973), som bygger på følgende:

Rettsgrunnlaget for opprettelsen av staten Israel var den resolusjonen som  ble vedtatt enstemmig av Folkeforbundet i 1922, som bekrefter etableringen av et nasjonalhjem for det jødiske folk i det historiske området av Landet Israel. Dette inkluderte områdene Judea, Samaria og Jerusalem med tett bosetting over det hele.  Dette vedtaket ble senere bekreftet av begge hus i USAs Kongress.

Artikkel 80 i FN-pakten fastslår den fortsatte gyldigheten av de rettighetene som var gjeldende for alle stater og folk, eller de allerede eksisterende internasjonale rettskilder (inkludert de som var vedtatt av Folkeforbundet).  Følgelig er Folkeforbundets resolusjon fortsatt gyldig, og de 650.000 jødene som for tiden bor i Judea, Samaria og Øst-Jerusalem, bor der lovlig.

”Grensene fra 1967” eksisterer ikke og har heller aldri eksistert. Det burde USAs president og vår utenriksminister være vel vitende om, noe de later som de ikke er.

De våpenhvileavtalene som Israel og deres arabiske naboer inngikk i 1949 og som etablerte demarkasjonslinjene for våpenhvilen, sa klart at disse linjene ”ikke foregriper fremtidige territorielle løsninger eller grenselinjer, eller krav om sådanne fra noen av de angjeldende parter.” Følgelig kan de ikke godtas som eller erklæres for å være de internasjonale grensene til en ”palestinsk” stat.

Resolusjonene 242 (1967) og 338 (1973) oppfordret partene til å inngå en rettferdig og varig fred i Midtøsten og understreket spesielt behovet for å forhandle for å oppnå ”sikre og anerkjente grenser.”

”Palestinerne” sluttet seg til de forskjellige Osloavtalene i full erkjennelse av at Israels bosettinger eksisterte i områdene, og at bosettingene ville bli et av de temaer det skulle forhandles om. Oslo-avtalene pålegger ikke begrensninger på Israels bosettingsaktivitet i de områdene som ”palestinerne” var enige om fortsatt skulle være under Israels jurisdiksjon og kontroll i påvente av forhandlingsresultatene.

Da ”interimsavtalen” ble undertegnet av Israel og PLO, ble dette bevitnet av FN sammen med EU, Russland, USA, Egypt og Norge. Det er således ufattelig at en slik bevitnelse, først og fremst ved FN, nå skal tillate en handling i FN som tar sikte på å bryte denne avtalen og undergrave viktige resolusjoner i Sikkerhetsrådet.

Kilde: www.antisemittisme.no