ABCNYHETER

Som blogger har jeg skjønt hva jeg bør gjøre for å få opp besøkstallet på bloggen: Skrive om psykopati. Nei da, jeg bare tuller. Men det som ikke er tull, er at mange kommer til bloggen min etter å ha googlet "psykopat".

I jula har det vært urovekkende mange. Jeg regner med at det har vært mye krangling i noen av de tusen hjem. For er det noe som er sikkert, så er det at psykopatstempelet sitter ganske løst overfor partnere og tidligere partnere. Det er da også mange blogglesere som har søkt på "psykopat" sammen med "menn" eller "kvinner".

Jeg gikk engang i en gruppeterapi for mishandlede kvinner. Der var det helt legitimt å slenge rundt seg med psykopatetiketten. Ja, ikke bare det: Vi ble oppmuntret til det. Vi fikk et skjema vi skulle fylle ut over foreldre og (tidligere) partner, der vi skulle regne ut hvor mange psykopatpoeng de fortjente. Det var nok for å få oss til å forstå at det var alvorlige ting vi hadde opplevd. Men det fins vel flere måter å gjøre noe på? For hva skal man med denne psykopatmerkelappen? Gå hjem til partneren etter gruppeterapien og si: "Vet du, i dag fikk jeg vite at du ..."?

I tillegg ble vi fortalt av de kvinnelige gruppelederne at det var glidende overgang mellom psykopati og den tradisjonelle mannsrollen. Men stemmer det? En av de snilleste mennene jeg har kjent, var en erkekonservativ eldre mann, med litt av noen rolleforventninger til kjønnene. Han liknet så visst ikke noen psykopat.

Ved et annet senter for volds-/overgrepsutsatte kvinner var en gang en kvinne til stede som var fornærmet i en medieomtalt overgrepssak. Lederen ved senteret introduserte kvinnen for oss som "hun som anmeldte NN". Da noen brukere litt senere begynte å snakke om "psykopatiske menn med et tillitsvekkende ytre", sa lederen til denne kvinnen, høyt så alle hørte det: "Ja, er det ikke sånn de er da, du?" Om en navngitt person som vi bare kjente fra mediene, altså.

Selvhjelpsgrupper har også livnært seg på psykopaten. Jeg var en gang på et foredrag på Ullevål sykehus, der psykiater Sigmund Karterud tok fatt en dame fra et selvhjelpsmiljø for psykopatfokuset de hadde. Selv om psykopati sies ikke å være identisk med noen diagnose, så knyttes den ofte til diagnosene antisosial personlighetsforstyrrelse i den amerikanske diagnosemanualen og dyssosial personlighetsforstyrrelse i WHO sin. Professor Karterud viste oss kriteriene for de to diagnosene, og understreket hvor relativt lite som skal til før man kan stille diagnosen dyssosial. Følgende tre kriterier er tilstrekkelig:

- Uansvarlighet og manglende ansvarsfølelse og respekt for sosiale normer, regler og/eller forpliktelser.
- Mangle evner til å opprettholde/forbli i relasjoner med andre mennesker, men uten vansker med å etablere nye relasjoner.
- Har tendens til å komme med bortforklaringer og til å være projiserende, dvs. til å gi andre skylden for sine egne negative sider.

Enda et hakk verre synes jeg det var da en psykolog på høstens bokmesse inkluderte "borderline" blant psykopatene. Jeg tenkte: Hvor mange i salen kunne ikke kjenne noen med den diagnosen? Kanskje var det pårørende der, eller folk som selv hadde fått diagnosen.

Jeg tror det er uheldig at medier driver og skriver om psykopater, ikke minst når de har med sjekklister ("Sjekk om partneren din er psykopat!"). Visst fins det både vanskelige og voldelige mennesker, men hvem av oss kan vite sikkert hvem som er blottet for empati og potensial for empati? Fagfolk burde slutte å stille opp i psykopatintervjuer i medier og på -foredrag i populariserende fora.